Tekst
Video
Spil og leg
Konkurrence
Lydindspilning
Opgave
Lærervejledning

Glemt password?

Læringsmål

{{learningObjectiv.description}}

Opgaven er nu afleveret

{{assignment.Index}} {{assignment.Type}}

Kommentar

Opgaver

{{assignment.Comment}}

En uskyldig tid

(UTDRAG)

1.

Det var ikke så lurt av meg å knulle jenta til Hammer. For det første hadde Hammer ryktet seg for å være farlig. For det andre var jeg gift med Julie. For det tredje var Linn, kona til Hammer, Julies beste venninne. Men jeg gjorde det. Jeg hadde oppløst Jan Jakobsen Project, men lot som om jeg fremdeles jobbet med truppen, noe jeg visste ikke gikk an i lengden, men jeg gjorde det, løy om at jeg gikk jobb i Oslo, og drev i stedet omkring, satt kaffebarer, kikket i butikkvinduer, leste bøker og aviser, hang puber, drakk. Den fjerde kvelden møtte jeg Linn Dirty Nelly. Jeg hadde kjøpt en Mandarina Duck-veske til Julie som en slags tilgivelsesgest for noe jeg ikke visste sikkert hva handlet om. Linn sto alene ved disken, og var også full. Foran henne satt en av trebåtsullikene og jabbet i vei med hundeøynene klistret brystene hennes. Innimellom sa hun noe, og da knegget han og var vei opp med hånda, men tvang den ned igjen. Jeg gikk bort til dem. Sulliken så surt meg. Linn ga meg et blikk, kastet seg om halsen min og sa at hun akkurat hadde tenkt meg. Jeg fikk henne bort til et bord, bestilte øl og snaps, og etter en runde satt vi i taxien og klinte, vei ut til Jeløya. Jeg var snart femogtredve, og satt i en taxi og klinte med den beste venninnen kona mi hadde, vei hjem til leiligheten hennes, hvor det var tomt, siden hun og Hammer hadde kranglet. Krangelen hadde endt med at hun kastet ut Hammer og dro byen. Vi gikk av ute i Tronvik, og et øyeblikk sto jeg og de bølgende jordene med høye løvtreholt, skogen med akasie, douglasgran og lerketrær. Det minnet meg om Dordogne, og det luktet som Dordogne. Jeg dro Linn inntil meg og sa at jeg syntes at det var flott der, og feiet over landskapet med en arm. Hun vred seg løs og sa: «Æsj, nei. Det der ser jeg hver dag. Det var ikke det jeg dro hit for. Kom da.» Egentlig var det en bagatell, men den grunnleggende mangelen generøsitet satte meg ut. Det var slike ting som kunne avtenne meg. Jeg hadde vært en ung mann med nok av begeistring, men merket etter hvert mindre og mindre til den. Men akkurat denne kvelden var jeg ovenpå. Og så fikk jeg det for meg, der ute i Tronvik, at det var utrolig gjerrig å si noe sånt. Jeg så for meg hvordan det kom til å bli sofaen: smidige bevegelser og erfaring, men uten rus, ikke kåthet og blodets røst; dyktige bevegelser i en nummen fyll. Linn sto fremdeles og dro i meg. Det var da jeg bestemte meg. Hun var flott, men jeg likte henne egentlig ikke. Hun sluttet å dra, slapp hånda mi og meg.

«Hva er det med deg
«Ingenting,» sa jeg.
«Jo, det er det,» sa hun.
«Hva skulle det være?» sa jeg.
«Du trekker deg ikke?» sa hun og meg med de 
mørke øynene sine. Det glimtet i dem som i gule hjørnetenner. Hun slikket seg om leppene, og plutselig smilte hun og smøg seg inntil meg, gned sitt skritt mot mitt. Jeg så ned henne; hun tok om hendene mine og la dem over baken sin. Jeg kjente leppene hennes som en sugekopp mot brystet, og var ikke lenger avtent: Jeg dro henne bakover, veltet inn i tujahekken, kysset henne, smøg hånda mi innunder bukselinningen hennes. Hun kom seg ut av tujaen.

«Legg deg ned,» sa hun andpusten.

Jeg satte meg kne og trykket munnen og nesa mi mot skrittet hennes, gned og slikket buksestoffet. Hun dyttet til meg igjen, og jeg vaklet i knebøy baklengs ned i grøfta mellom fortauet og veien. Hun satte seg overskrevs over lårene mine, åpnet buksa, dro ut pikken og tok den i munnen.

Etterpå lå det et lite smil leppene hennes, som om hun hadde nedlagt et vilt med et perfekt skudd i hjertet. Hun satt huk, med armene over knærne, og at jeg kneppet buksa. Jeg børstet av meg gress og rusk, kikket mot naboens hus, så en svak bevegelse bak en av gardinene. I det samme skjønte jeg hva hun var ute etter: Hun ville ha det samme som Hammer. Hun ville ha det samme som hun visste at han hadde fått, gang gang, og dette var måten hun skulle gjøre det .

Jeg gikk hjemover med Mandarina Duck-veska over skulderen. Himmelen var mørk turkis. Ute fjorden tokket en tidlig småbåt av gårde i retning Larkollen. Noen tynte en hvinende moped opp bakken mot Hopperntoppen, ellers var det tomt og stille. Jeg gikk over Kanalen og tok ned til venstre, over jernbanelinja. Jeg sa til meg selv at jeg hadde hatt rett til å gjøre det, slik ting var blitt. Skulle jeg leve i sølibat resten av livet, og samtidig være gift? Ikke faen, tenkte jeg og kjente gufset idet et bilde av Hammer dukket opp. Hvis han luktet at noe hadde skjedd, kom han til å true eller banke sannheten ut av henne. Det spilte ingen rolle om han også hadde sine historier. Jeg husket et par rykter om ting han hadde tatt seg av.

Jeg ruslet bort til stasjonen, krysset veien og kløv over gjerdet, gikk forbi vinterhagen hvor far hadde pleid å sitte de siste årene før han døde, så opp rommet vårt og gikk inn. Jeg dumpet ned i stua. Fire dager. Jeg ville drikke mer, for det fantes ikke noe så deprimerende som å være kjøret og merke at det ble lysere ute, og se de første solstripene treffe leiegårdstakene, og vite at folk skulle stå opp, strekke seg, ta en kopp med kaffe og se ut en ny dag. Jeg gikk bort til vinduet, lente meg mot karmen ogned stasjonen. Snart sto sola opp. Jeg snudde og gikk opp trappa, åpnet døra til soverommet. Hun lå med ryggen til. Hun hadde skiftet dyne- og putetrekk, vinduet sto vidt gap, det luktet friskt der inne. Jeg satte meg sengekanten, la en hånd hoften hennes, strøk den, og oppdaget at hun pustet raskt. Hun sov, men var nesten andpusten. Jeg så meg rundt i rommet igjen. Gardinene hang skjevt. Blusen og buksa og den hvite silketrusa hennes lå slengt halvveis under senga. Hun pleide å henge klærne sine opp, i pakt med den borgerlige oppdragelsen hun skulle ha fått. Jeg reiste meg fra senga. Det så ut som om hun hadde lagt seg opp i den like før jeg kom, og lot som om hun sov. Jeg så nøyere henne. Hun pustet ikke lenger veldig raskt. Jeg snuste ut i rommet, men kjente bare røyklukta fra min egen skjorte. Jeg så henne igjen. Hun var naken og hadde vridd underarmen opp bak hodet.

Det var absolutt en søvnstilling.

Julie var blitt syvogtyve. Hun hadde alle kjennetegnene ei jente fra Oslo vest; så yngre ut enn alderen, god klessmak, hun var delikat og smal om midja og snakket med rene s’er, og hun likte ikke å innrømme for fremmede at hun var fra vestkanten. Nesten alle tegn, med et par unntak. Det ene var meg. Ifølge faren hennes var jeg en slabbedask som aldri ville komme noen vei, og for å understreke det hadde han bedrevet en mangeårig kampanje for å splitte oss, noe som hadde endt med at Julie brøt med ham.

Det raslet i sengetøy idet hun snudde seg. Hun så søvnig meg.

«Hvor har du vært?» sa hun.
«I møte etter møte,» sa jeg.
«Du stinker fest,» sa hun.
«Her, den er til deg.» Jeg rakte henne Mandarina 
Duck-veska. Hun ble straks mer våken, tok den imot, så den, la den mot brystet. Hun så skeptisk meg.

«Hva er det der for
«Jeg ville bare gi deg en gave
«Har du dårlig samvittighet
«Må en ha dårlig samvittighet for å gi bort noe?» Hun kikket ned i den, så sømmene. Hun hadde 
hatt et nært forhold til merker som kostet. Hun lukket den. Med en likeglad bevegelse la hun den golvet ved siden av senga, sank bakover og snudde seg igjen. Jeg satte meg sengekanten, og strøk ryggen hennes. Hun begynte å puste langsommere.

Jeg gikk ned og kokte kaffe, satte meg i stua med en kopp og ventet at det skulle bli morgen. Du har vært en drittsekk, sa jeg til meg selv. Hun fortjener ikke dette. Hun er trofast. Hun har det ikke lett. Det skal så lite til for tiden. Hun må aldri, aldri vite noe om det. I det samme ringte telefonen. Jeg så displayet. Det var Linns nummer. Jeg tok den ikke. Hun fortsatte å ringe, ville ikke legge . Det ringte og ringte. Jeg glodde i veggen og ventet at den skrallingen skulle slutte.

Jeg sto lenge med bøyd hode i den iskalde dusjstrålen, gikk ut av badekaret, tok meg klærne og gikk ned. Julie hadde satt bordet. Hun hadde kjøpt den bitre, engelske appelsinmarmeladen som jeg likte. Jeg spiste grådig. Hele tiden satt hun og meg.

«Hvordan går det med truppen?» sa hun. «Det går vel bra,» sa jeg.
«Du snakker ikke om den lenger.»
«Har jeg pleid å snakke om den

«Du snakker alltid om truppen.» «Jeg har vel sluttet da,» sa jeg. «Med hva da
«Å snakke om den,» sa jeg.

Hun reiste seg, gikk bort til kjøleskapet og begynte å fingre med en gammel ringeklokke som ikke lenger virket. Hun vred viseren noen ganger rundt og rundt. Så slo hun klokka i kjøleskapdøra. Hun sa: «Jeg så den ikke

«Jeg vet det,» sa jeg.

«Den var rød og liten, og det venstre baklyset virket ikke

Jeg smurte enda en toast.
«Det var en Honda.»
«Jeg vil ikke høre om det,» sa jeg.
«Og det satt en mann i den. Jeg er sikker at han 
så meg. Han kjørte for raskt, helt inntil kanten.»

«Jeg vil ikke høre,» sa jeg.

«Det regnet og var mørkt. Jeg sto med ryggen til, åpnet bildøra og ...,» sa hun og stoppet opp, og så begynte hun å gråte. Jeg satt med toasten i den ene hånda, og kniven i den andre. Jeg klarte det ikke lenger. Hun gråt en stund, og så trakk hun pusten skjelvende.

«Han var fem år,» sa hun.
«Det er for sent,» sa jeg.
«Jeg så bokstavene skiltet.
a d . Det var en rød Honda, og venstre baklys virket ikke. Og da jeg fikk øye den Grønland, visste jeg det med en gang. Med en gang.»

«Han hadde et sikkert alibi,» sa jeg.

«Det var ham. Både du og jeg vet det,» ropte hun og stirret meg. «Synes du at det er rettferdig at han skal fortsette som om ingenting har skjedd? Leve et sorgløst liv? Er det det

«Hva tror du?» sa jeg.

«Du er som faren din. Hva var det han gjorde da mora di stakk?»

«Du høres ut som det hespetreet av en mor du har,» sa jeg.

Hun sa: «Ingen gjorde noe for David. Hvis ikke vi gjør noe, hvem skal gjøre det da? Når hans egen far ikke bryr seg om å stå opp for ham?»

Jeg slo neven i bordet. «Må vi plage hverandre hver time av dagen?»

Hun skjøv stolen bakover, reiste seg og gikk ut av kjøkkenet, kledde seg og gikk ut i regnet. Hun gikk gjennom hagen, kløv over gjerdet og gikk videre mot ferjeleiet, for å dra jobb i Berg fengsel. Jeg gikk inn  kjøkkenet, sparket til døra, rev ned glassbollen skapet. Den knuste ikke. Jeg sparket til den. Den gikk i knas mot veggen. Jeg lente ryggen mot veggen og sto sånn til det verste var gått over. Ute verandaen satte jeg meg ogned skrivestua. Jeg så for meg faren min, bankmannen med det runde ansiktet og de litt for store øynene, tett, svart hår, bustete, mannen med de litt for små fingrene som gikk hver dag til filialen sin, satt lånekontoret, lånte eller lånte ikke ut. Han var nesten aldri sammen med andre i pausene, siden han stakk seg vekk med drømmen sin. Å en diktsamling utgitt et godt norsk forlag. Gode modernistiske dikt, gåtefulle, politiske og glassklare som hos Paul Celan eller Osip Mandelstam.

Det var det han levde for. Uansett hvordan livet så ut, skrev han. Han klarte ikke å la være. Jeg respekterte ham for det. Jeg gikk opp soverommet, fant sakene mine og la dem i bagen, gikk ned og kledde meg regnklær, låste og gikk ned stasjonen, hvor toget inn til Oslo traltet av gårde fjorten minutter over ti. Alt er som vanlig, tenkte jeg, ogut landskapet med gårder, grønne bakker, svarte veier, skogholt. Jeg tenkte sønnen min, hvordan han ville sett ut, hva han kunne blitt. Jeg møtte blikket til en sliten mann i femtiårene, så en eldre kvinne som nesten ikke hadde hår, og to lyshårede jenter som snakket om gutter. Alle har sitt, tenkte jeg.

Det var stille gravlunden; de høye løvtrærne med store kroner sto og ruget om det grønne mørket sitt, og slapp en og annen vanndråpe ned gresset. En kirkegårdsarbeider gikk frem og tilbake med en stor rødoransje gressklipper langs en av hekkene. Ute en plen hoppet to kråkeunger omkring. Jeg gikk forbi arbeiderkvinnemonumentet og bort til gravstøtten. Den var liten. Det sto en hvit marmordue den. Jeg ville ikke ha den, men Julie insisterte. Støtten hadde sunket ned den ene siden etter teleløsningen. Jeg fikk kranglet til meg en spade, litt singel, vater og ei jomfru av en formann, og satte i gang. Et kvarter senere sto støtten rett. Jeg hadde ingen blomster; det hadde jeg glemt. Det hørtes ut som sentimental etterpåklokskap, men jeg hadde vært veldig glad i ham. Jeg rotet til ting, men når det kom til gutten, rettet jeg meg opp. Han brakte med seg et krav om ordentlighet. Jeg finner ikke noe annet ord for det. At livet skulle være noe ordentlig. Jeg kjente suget fra intetheten, det umulige finsikkeriket der han befant seg, redusert til tanker og minner: om noen år færre tanker og minner, og noen år etter det igjen ville han viskes ut og forsvinne.

Borte i det mektigste riket av alle, lagt den store, hvite senga, dekket over av Moebus’ teppe. Jeg samlet sakene og bar dem bort til kirkevergens hus, og veien tilbake fikk jeg lyst til å sette noen blomster hos ham; det var så grått og trist ved støtten. Jeg bøyde meg mot noen tulipaner som sto i en vase en familiegrav, og fikk øye en liten blank ting somi gresset like ved. Det var et lite sølvskrin. Jeg åpnet det. På innsiden av lokket var det et lite speil. I rommet, rød fløyel, lå en glasskapsel. Glasset var blått. Jeg hadde sett en sånn kapsel før, i en tv-dokumentar. Det var gift i den, hvilken ante jeg ikke. Jeg tok den mellom fingrene og den. Det var bare å legge den inn mellom tennene. Så vidunderlig lite utspekulert. Jeg la den ned i skrinet og lukket det. Hvem var det som gikk rundt med noe sånt? Kanskje et gammelt menneske, den som var blitt alene tilbake, som sikkert hadde mistet skrinet mens han eller hun stelte graven. Jeg løftet tulipanene og gravstøtten for å lese navnene, og merket at noen stoppet bak meg. Jeg bøyde meg frem, satte tulipanene ned i vasen og rettet dem, la sølvskrinet ned i jakkelomma, og reiste meg opp, børstet gresset av støvlene. En høy mann med lyst hår og et magert ansikt sto og meg. Han hadde et arr som gikk gjennom øyebrynet og over øyet og ned kinnet venstre side, hvor det la seg i en liten krøll, som en krok. Det andre jeg la merke til var de svære nevene hans. De hang som sleggehoder de lange armene. Han gikk i en rutete bomullsskjorte, som hang åpen utenpå en flat mage og et flatt, hårløst bryst. Han nikket mot graven.

«Er du i slekta?» sa han.
«Ja, langt ute,» sa jeg. «Hva med deg
«Å nei, ikke med noen her,» sa han og hengte tom
lene i beltet.

«Kjente du dem?» sa jeg.
Han ristet hodet.
«Jeg la merke til at du satt der borte og,» sa han og 
pekte.

«Ja, det er graven til sønnen min.»
Han nikket og spyttet gresset.
«Ja, akkurat,» sa han og stirret bort graven. «Jeg pleier å opp hit og kikke det og da.

Har stått noen ganger foran stedet hans også.» «Har du? Hvorfor det?» sa jeg.
Han vogget med hodet. 
«Nei, hvorfor?» sa han. «Jeg går rundt og leser og tenker mitt. Det er stort, da. Alt det vi ikke veit. Alt det som har skjedd, time for time, med hver og en, og så mye, så utrolig mye, samla der nede i jorda. De utroligste solnedganger og durabeligste prosesjoner og øyeblikk hvor alt eksploderer og raser sammen. Og noen ganger ... ja, noen ganger en slags stillhet da, veit du, regnet som renner over en granittbit, og noe småtteri oppe i skolten om et lite menneske. Jeg ville bare si det. At jeg også har stått og sett det

«Vil du ha en kopp kaffe?» sa jeg til slutt.
«Ville bare si det. Var ikke stort mer
Og så hilste han karslig og gikk videre, mot utgan
gen.

Jeg klemte om sølvskrinet og den lange, hengslete skikkelsen som åpnet porten og krysset gata, rett foran en bil som tutet og svingte utenom, mens han slentret videre, med hendene i bukselomma.

Jeg husket en av reportasjene i VG, blodhundfjeset hans, de triste og beklagende øynene, og det han sa. Jeg viste det aldri til Julie. Heisen stanset. Jeg gikk ut i en naken murgang med et grått linoleumsgolv. På vei inn hørte jeg en lav summing. Jeg rundet et hjørne ogen gul firehjuls farkost med en middelaldrende kvinne som kom sakte rett mot meg. Bak henne stakk et lite utvalg av koster og kluter opp av en kurv. Foran døra hans merket jeg at noen sto der inne og stirret gjennom kikkhullet. Han kunne ikke ha hørt meg, men det var jo mulig at han hadde sett meg nede parkeringsplassen. Han var sekstifem, og en velholden mann. Jeg ringte . Jeg ringte en gang til. Det kom fremdeles ingen lyder fra gangen. Jeg skulle til å ringe en gang til, men da gled døra opp gløtt, og bikkjefjeset hans kom til syne i sprekken.

«Er det noe jeg kan hjelpe med
«Ja. Kan jeg komme inn
«For all del. Kom inn, kom inn,» sa han, og viste 
med en arm at jeg var velkommen. Han snudde seg, som om han sto en roterende skive i golvet, og gikk innover med stokken tappende mot parketten. Han støttet seg ikke til den som andre folk med fremskreden Bechterevs, men holdt den mer som en stråhattprydet spradebasse, en dandy kledd i stripete sommerjakke. Han laget en liten elegant bevegelse med stokken inne i stua og støttet seg til vinduskarmen. Så tok han kaffe fra en filtermaskin som sto glassbordet og helte opp i en kopp og rakte den til meg. «Du får unnskylde rotet, men onkelen min døde i går morges. Ja, han var godt oppe i årene, men jeg var nært knyttet til ham, og da er det alltid spesielt når noen går bort, men han fikk et rikt og godt liv til sine dagers ende, og det er jo en trøst,» sa han, helte opp i en kopp til, tok koppen og nippet til den, med en lillefinger stikkende ut.

«Hva bringer deg helt opp hit?» sa han og satte ned koppen.

«Vi vet at det var deg, Juliussen.»
Han ristet sørgmodig hodet.
«Jeg skjønner hvor hardt det er, selv om jeg ikke har 
noe å klage , sammenlignet med dere. Men jeg kan ikke ta meg noe jeg ikke har gjort.»

«Du kjørte ned sønnen min og stakk av. Han er død, og du skal i fengsel eller sone en eller annen måte for det. Tro aldri noe annet,» sa jeg.

Han nikket trist.

«Ja,» sa han og sukket. «Hva skal en si. Jeg føler med både deg og den skjønne frua di. Jeg har tenkt dere, og har sikkert ligget våken og tenkt den stakkars sønnen deres i akkurat de samme netter. Jeg fikk jo aldri møtt ham, men jeg har prøvd å se ham for meg. Han måtte ha vært en vakker gutt

«Slutt. Den der går ikke
«Har du et bilde av ham?»
«Hva?» sa jeg.
«Jeg skulle gjerne sett ham.»
Jeg gikk bort til vinduet.
«Mer kaffe?» spurte han, like bak meg. Han luktet 
søtt av vanilje. «Det er tomt, men jeg kan ut og hente mer.» Han subbet mot døra, uten stokken. Det var tydeligvis veldig slitsomt og vondt. Men han gikk så rett han kunne.

Jeg hørte at han stoppet ved døra til kjøkkenet, pustet tungt noen ganger, og begynte å romstere med gryter eller panner der inne. Jeg støttet meg mot vinduskarmen og rommet. Den ene veggen var dekket med bøker. Jeg gikk bort til hyllene. Han hadde en serie med skinninnbundne sagaer, og alle tolv bindene i På sporet av den tapte tid. Leste denne eiendomsspekulanten Marcel Proust? En dør som virket malplassert i rommet, en andre stuedør midt i den ene langveggen, gled opp. Ut kom en mann i slutten av tyveårene. Han hadde barbert skallen, var liten og tynn, og hadde en slags svart kinadress i et skinnende stoff. Han holdt en bok i hånda, Hærverk av Tom Kristensen. Mannen fikk øye meg, hevet øyebrynene og stoppet. Og slik sto han og meg, liksom paralysert, uten å si et ord. Jeg hilste ham, men da vandret de store, blå øynene hans bort til den andre døra. Jeg så ut av vinduet igjen, og merket at han stirret meg igjen.

Juliussen kom inn med nytrukket kaffe. «Hei, Kalle. Hvor skal du?» sa Juliussen. «Ut og sole meg,» sa Kalle.
Han gikk gjennom stuen og opp en trapp. Juliussen helte opp mer kaffe.

«Vi har en rommelig takterrasse. Jeg kjøpte to leiligheter og slo dem sammen, og var så heldig at jeg fikk terrasseplass her oppe

Og så gikk han ut igjen.

Jeg så kaffekoppen hans. I lomma hadde jeg en kapsel med noe som ganske sikkert var giftig, kanskje dødelig. Jeg kunne slippe kapselen oppi kaffen og ta sjansen at han svelget den. Det var ikke umulig. Hvorfor ikke? Jeg ville bli tatt, men det spilte ingen rolle: Jeg var villig til å i fengsel. Det var ikke noe utenkelig offer, det hadde slått meg noen ganger, når ting sto som verst, at fengsel ikke var noe offer. Jeg åpnet skrinet og tok kapselen, men før han kom tilbake, la jeg den ned i jakka igjen. Jeg kunne ikke ta livet av noen. Jeg hadde tenkt hvor enkelt eller vanskelig det var å gjøre det. Bare å slippe noe oppi en kaffekopp, i seg selv en liten og ubetydelig handling, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det.

«Du vet at du ble sett av kona mi,» sa jeg.
Han nikket igjen. «Ja, jeg forstår.»
«Nei,» sa jeg. «Du forstår ikke. Jeg skal ta deg. Du

skal sone.»
«La meg hjelpe dere med å finne sjåføren. En privat 
etterforsker vil kanskje kunne klare det. Det koster penger, men det kan alltids ordnes, hvis ikke stoltheten står i veien, da

Jeg svarte ikke.
«Hva sier du til det?» sa han.
Jeg fiket til ham. Det kom en lys, frøkenaktig strupe
lyd fra ham, et hysterisk lite ul. Han gikk et par skritt mot meg. Beina hans skalv. Endelig så han opp. Svetten rant stritt fra panna og ned over de arrete kinnene. Han ga meg et lite, skrudd smil som fikk meg til å angre at jeg hadde slått. Han sa: «Vet du at jeg er den siste av min slekt?» Og siden jeg ikke svarte, lo han som en jentunge, og fortsatte: «Joda, jeg er det, og begynner alle de andre å falle fra, og stadig flere ser meg med hatske og bitre blikk når jeg møter opp i enda en begravelse, for de vet at jeg ikke under noen omstendigheter kommer til å bidra til at familienavnet skal leve videre. Men det gjør ikke meg det minste. Slikt er som bensin for meg, det. Mat og bensin og klær. Når menneskene håner deg, finnes det ikke noe tomrom. Da er det som møter deg klart, tydelig og sterkt. Men en dag, har jeg sagt til meg selv, kommer du til å alt tilbake, som en boomerang.»

Jeg stilte meg foran ham.

«Du får tre dager. Det er ikke noe å tenke gjennom, men før tre dager har gått, skal jeg ha tilståelsen din, et ark, med underskrift

Han ristet sørgmodig hodet.

«Som jeg sa, det er mitt største ønske å hjelpe dere. Allerede den gangen så jeg hvor flotte mennesker dere var, både som par og hver for seg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at hjertet mitt blødde den gangen, og det gjør det fremdeles, selv om du, så opphisset som du er, helt sikkert mener at disse mine ord er et spill for å dekke over at jeg egentlig var mannen som kjørte bilen, noe jeg ikke var, og aldri kommer til å være,» sa han, og jegat det var like før han falt om av anstrengelsen og smertene. Han smilte fremdeles, et tappert, stivt porselenssmil. Jeg snudde meg vekk. Like etterjeg at han knakk sammen i knærne. Mot min vilje, som et signal, fór den ene armen min ut og tok tak i ham. Han rettet seg opp, og før jeg rakk å dra hånda mi vekk, klappet han den, og sa:

«Du er et godt menneske, du

Login for at se mere

Billeder

HalbergEnUskyldigTid_utg2.jpg

Opgaver

  • 1Ind i teksten
    • Lav en karakteristik af Jonny Halberg med fokus på forfatteridentitet og betydning i norsk litteratur
    • Paropgave: fortæl om en situation, hvor du følte sorg. Forklar hvorfor du følte sorg og beskriv de følelser, du oplevede i forbindelse med sorgen.    
  • 2Ned i teksten

    Tema: sorg

    • Forklar romanuddragets virkelighedsmotiv
    • Forklar parrets problemer i nutidshandlingens – hvad er sket?
    • Lav en karakteristik af jegfortællerens sindstilstand i tekstens nutid. Find et sted i teksten, hvor det kommer særlig til udtryk.  
    • Forklar jegfortællerens opløsning: utroskab, alkohol, hævn
    • Hvordan formidles jegpersonen (Jan Jakobsens) følelser? Find eksempler, der understøtter dit svar.
    • Fortælleren trækker sig ind imellem i baggrunden og fremstiller handlingen gennem scener med gengivelse af replikker. Forklar hvilken virkning dette har for oplevelsen og forståelsen.
  • 3Ud af teksten
    • Prøv at betragte handlingen som et generelt billede på noget i vores tid. Hvilke almene udsagn kan der ligge i virkelighedsmotivet?
    • Lav en liste med litteratur og film, der har mennesker i krisesituationer som motiv
    • Overvej hvordan den indre kaos formidles til læseren/publikum (fx ”Jagten”, af Thomas Vinterberg)
  • 4Kreative skriveøvelser
    • Skriv trafikuheldet set fra Juliussens synsvinkel
    • Beskriv mødet på kirkegården fra den fremmede mands synsvinkel?
    • Skriv om din vej til skole, hvor du skriver indefra sorgen. Det skal være en jegfortæller, og fremstillingsformen skal være beskrivende (overvej sprog og synsvinkler)