Tekst
Video
Spil og leg
Konkurrence
Lydindspilning
Opgave
Lærervejledning

Læringsmål

{{learningObjectiv.description}}

Opgaven er nu afleveret

{{assignment.Index}} {{assignment.Type}}

Kommentar

Opgaver

{{assignment.Comment}}

Kalak

500x0.png

(UTDRAG)

Nuuk, november 2004.

 

Regnet skyter ned i glimtende diagonaler fra mørket over meg. De treløse slettene mellom blokkene er for lengst blitt slikket rene for snø og er tilpansret med et lag uforgjengelig is. Vinden står i sørvest, et insisterende trykk fra turbulensene over Daviesstredet.

 

Jeg går barhodet og med jakken åpen. Vannet strømmer nedover kinnene, samler seg i øyenbrynene og nesetippen og finner veien inn under skjorten. Olabuksa klistrer seg til lårene, jeg kjenner en våt kulde snike seg inn mellom tærne. Fingerneglene verker, men jeg stikker dem ikke i lomma. Jeg straffer meg selv med smerte. Men benådningen venter.

 

Klokken nærmer seg midnatt. Jeg er vei til jobb, det vil si, den personen jeg deler navn, øyne, hud og fillete vener med, er vei til jobb, han er vei til sinnets hvithet og velsignelsen som han lyser over oss begge hver natt mellom tolv og seks.

 

Under en time.

 

Sykehuset ligger ved havet, strålende opplyst. For siste gang skal jeg slutte meg til den hvitkledde besetningen, innordne meg under deres normalitet og veltilrettelagte rutiner. Men at det er siste gang vet jeg ikke ennå. Dette er fremdeles bare ennå en natt midt i en evighet av forgangne og kommende netter.

 

En bil parkerer. En kvinne stiger ut. Sammen går vi opp trappen. Jeg låser oss inn. Ha en god vakt. I like måte. På rappe føtter forsvinner hun ned gangen, som om de ringende klokkene allerede synger for ørene hennes.

 

Jeg går til mennenes garderobe og skifter til hvitt. Uniformen er nyvasket, glatt, stiv. Jeg setter et plaster hver brystvorte så de ikke skal bli hudløse mot det syntetiske materialet når jeg svetter. Og svette gjør jeg. Navneskilt, saks, pulsteller, kulepenner. Det regnvåte håret ser ut som om det er mettet med brylcreem. Jeg grer det bakover, noe som gjør ansiktet ubehagelig tydelig. Sult og desperasjon. Heldigvis er det bare jeg som ser ansiktet mitt. Jeg tar meg et annet til bruk for mine kolleger.

 

Førtifem minutter. Så skal stillheten gli inn i venene, suges mot hjertet og pumpende fordeles i min verkende kropp. Det er selvfølgelig ikke virkelig fysisk smerte, jeg er verken syk eller mer døende enn alle andre. Men smerte er likevel hva jeg kaller det. Mellomgulvet sitrer. Håndflatene er våte, jeg har et indre striregn som trenger ut gjennom porene. anskje, tenker jeg, er det den unge mannen somut som om han blødde neseblod fordi han hadde skutt seg i nesen. Det ville ikke stanse. Selv etter to dager. Vi ble nødt til å begrave ham med en svart søppelsekk over hodet, lukket med gaffateip. Kanskje er det gutten som dinglet fra en krok i dagligstuen mens foreldrene lå oppe og sov. Eller lillebroren som fant ham da han skulle ned og tisse. Eller den unge kvinnen som kjempet med døden i femten netter, mens barna betraktet henne med trøtte øyne. Eller er det Monika, tenker jeg, elskede Monika, som jeg grov fram fra askehaugen i det utbrente huset. Varmen hadde fått kraniet til å åpne seg som en blomst. Har de overlatt sin smerte til meg?

 

Kanskje er det min fars kjærlighet, kanskje Guds vrede, eller noe helt annet. Kanskje jeg bare er sånn, tenker jeg. En gang vil jeg finne ut av det. En gang vil jeg inn i skogene og følge fotefaret av årsak-virkning-årsak, til jeg finner overdemonen i sitt evig blussende hus mellom trærne. Men ikke i natt. I natt vil jeg glemme meg selv og min smerte. Jeg vil glemme min glemsel.

 

Gangene er ekstremt lange i kveld. Noen har lagt inn ekstra trinn i trappen til annen etasje, spylt gulvet med tjære, preparert luften med en deigaktig substans. Et skjelvende skjelett med navn Kim går nedover endeløse korridorer, svinger, svinger, går og går, kledd i gevanter av hentærte muskler, karamellisert bindeved og harsknet fett.

 

Godt og vel en halv time. Jeg kjenner en skjelving fluktuere opp og ned langs ryggmargen.

 

Avdelingen ligger i halvmørke. De fleste har gått til ro. Fra en radio høres en kvinnestemme. Værmeldingen. Men gangen er mennesketom. Jeg går inn vaktrommet, gjennom glassburet der et par monitorer lyser blått, setter veska gulvet, og vet allerede at forvandlingen er skjedd.

 

Tredje nattevakt? spør kveldsvakten, Elisabeth, og skjenker en kopp kaffe til meg. Jeg rører den ikke. Fjerde. At du orker. Hun smiler. Det går jo bra, sier jeg.

 

Hun gjennomgår pasientene en etter en, minutiøst, selv om jeg kjenner alle fra sist natt. Det er ingen nyinnlagte, ingen varslede akutte innleggelser. Hun ramser opp navn, alder, diagnose, dagens undersøkelser og resultatene av dem, eller forventede resultater, symptomer, ansiktskulør, hudens elastisitet eller mangel samme, bevissthetsnivå og psykisk tilstand, mengden og arten av inntatte fødevarer, uttømningers lukt, konsistens, utseende.

 

De kommer fra hele landet, fra Thule til Scoresbysund, kysten rundt. Det er barn med benbrudd, en blindtarmsbetennelse, en tuberkuløs mann i isolat, en kreftsyk kvinne med metastaser i hjernen.

 

Over døren henger en klokke. Jeg følger viserne med øynene. På bordet foran meg står kaffen og avgir gradvis varmen til luften. Jeg har lyst til å ta en slurk, men jeg vet at det er umulig. Avstanden til munnen er altfor lang, kaffen ville skvette ut over alt. Jeg holder meg i ro.

 

Arnaq har vært litt forvirret, sier Elisabeth. Hun spurte etter deg, men jeg tror hun sovnet igjen. Du får sikkert en rolig natt.

 

Magemuskler som vrir seg. Svetteporer som glefser i tomme lufta.

 

Det er bra, sier jeg.

 

Du har fri fredag? sier hun. Vi kunne dra kino eller noe. Fredag, sier jeg. Beklager. Fredag skal jeg noe. Kanskje en annen gang? sier hun. Det var så hyggelig sist.

 

Ofte mistenker jeg dem for å vite alt, at det er nettopp det som tiltrekker dem, egger dem. Hva er det med disse kvinnene? tenker jeg. De skyr havet, men søker ilden. Allikevel kan jeg ikke la være å elske dem. For deres skrøpelighet. For deres styrke. Fordi jeg ikke forstår dem. Og fordi jeg ikke kan se dem i øynene uten å smile.

 

Hun slenger nøkkelknippet til meg. Det kommer flygende med kjeden som en dragehale etter seg. Hånden min skyter fram og griper knippet i svevet. Jeg legger det i lomma, fester sikkerhetsnålen til uniformen.

 

God natt og sov godt.

 

Vitsen er like gammel som sykepleierfaget.

 

Kom deg vel hjem, sier jeg.

 

Det er to nattevakter i tillegg til meg, en høy dansk sykepleier og en grønlandsk hjelpepleier. Som vanlig tar jeg meg av det ene avsnittet alene og lar dem være sammen om det andre. Slik er jeg. Den perfekte kollega. Spør hvem som helst.

 

På sentralbordet ute i glassburet skrur jeg over nattbelysning. Jeg venter til de to andre har gitt seg av gårde runden, så låser jeg meg inn i medisinrommet og ber en stille bønn om at det jeg bestilte sist natt er kommet fra apoteket. I det lille avlåste skapet finner jeg til min lettelse to esker, hver med ti ampuller, med ubrutt forsegling. Et hurtig blikk over skulderen. Jeg lister den ene esken ned i baklomma.

 

Petidin er navnet stoffet som lyser fred over mine nervesynapser hver natt mellom tolv og seks. Det finnes mange derivater av opiumvalmuens frø, men bare petidin kan bølgen av stillhet til å reise seg i mitt blod. Når jeg skyter det i venen kjenner jeg først en kjølighet bre seg opp langs armen. I noen sekunder oppstår et tomrom i brystet, så fosser det inn, flyter over diker og bolverk og fyller meg til randen, og jeg puster dypt inn og slipper pusten langsomt ut igjen og lar all søpla følge med til havs. Jeg er full, fra topp til , av to milliliter glassklar, luktfri væske. Og verden trekker seg sammen, blir mindre og mindre, til den kan balansere et knappenålshode, så utvider den seg igjen, ny og renslikket og sølvskinnende.

 

Men jeg venter. Jeg utsetter tidspunktet. Forløsningen ligger i baklomma, jeg kan gripe den når jeg vil. Det har ikke lenger noen hast. Jeg har sluttet å skjelve. Jeg er sindig som en nysmurt klokke. Dette er min beste stund.

 

På gangen mellom rommene er det mørkt. Jeg orienterer meg ved hjelp av en pennelykt, åpner dørene gløtt, lyser drypp og urinposer og sovende ansikter. Det er noe fredfylt ved syke mennesker som omsider sover. Jeg er en skygge i mørket. Mot høyre balle kjenner jeg esken med petidin.

 

Den unge gutten rom 22 ringer. Et glass vann, ber han.

 

Jeg henter det.

 

Han stiller noen spørsmål om sin tilstand, om kommende undersøkelser, prognosen. Jeg forklarer. Ingen grunn til å være redd. Om en uke er dugod som ny. Vi ønsker hverandre god natt.Inne hos Arnaq stiller jeg meg ved sengegjerdet. Brystkassen hennes hever og senker seg uten motstand. Så oppdager jeg at hun ligger og ser meg.

 

Jeg drømte akkurat om deg, sier hun sitt eget språk. Du satt oppe i et tre. Er ikke det rart, jeg som aldri har sett et tre.

 

Hva gjorde jeg oppe i treet? spør jeg.

 

Du røykte en sigar.

 

Jeg kjente engang en kvinne som het Arnaq, sier jeg.

 

Elsket dere hverandre? Jeg kjente henne bare i to timer, sier jeg. Det er femten år siden.

 

Allikevel husker du henne. Det må ha vært kjærlighet, tross alt.

 

Har du vondt? spør jeg og tar hånden hennes. Den føles som et knippe tørre kvister.

 

Nei, smerten er vekk, jeg skal snart .

 

Ja, sier jeg. Det er noe vi er blitt enige om for en stund siden. Arnaq er full av kreft, og hun vet det.

 

Hånden vil ikke slippe. Hun ligger og ser meg i mørket. Enda en døende som ikke vil slippe hånden min. Jeg bøyer meg ned og kysser det skrukkete kinnet. Så lar hun meg endelig .

 

På depotrommet finner jeg sprøyte, kanyler, spritservietter og staseslange. Jeg skjelver igjen. På personaltoalettet låser jeg meg inn og blir sittende og lytte. Var det skritt jeg hørte ute gangen?

 

 

Nei, alt er stille. Dessuten kan jeg ikke utsette det lenger.

 

Jeg åpner pakken med petidin. Ti skinnende ampuller ligger rad og rekke. Med sitrende fingrer fisker jeg opp to, knekker halsen. Vakuumet blir brutt med et plopp. Jeg plasserer ampullene kanten av vasken. Så lytter jeg igjen. Denne gangen er det ingen tvil. Sandaler som klaprer nærmere, nøler, forsvinner. Men kan jeg ikke stoppe. En fallende mann kan ikke angre.

 

Jeg fjerner emballasjen fra resten, monterer sprøyte og kanyle og stikker den ned i den ene ampullen, drar stempelet tilbake med tommelfingerneglen og suger stoffet opp i sprøyten, støvsuger bunnen til jeg er sikker at jeg har fått med meg alt. Selv den minste nanodråpe jeg lot tilbake ville hjemsøke meg etterpå. Jeg gjentar prosedyren med den andre ampullen. Med pekefingeren knipser jeg vekk luftblærer og trykker langsomt stempelet til sprøyten er tom for luft.

 

Med sprøyten mellom tennene strammer jeg gummislangen rundt overarmen og pumper litt med hånden for å venen til å svulme. Jeg vrir åpen en spritserviett og stryker den mot huden i albuleddet. Huden er ekstra følsom her, spriten kald. Venen er trådt fram fra sitt skjul, ikke riktig så monumental som den en gang var, men stadig brukbar. Jeg banker gjentatte ganger den med peke- og langfinger, stryker igjen med servietten.

 

Klar.

 

Så retter jeg kanylen mot venen og trykker forsiktig. Huden fjærer elastisk under nålen, men vil ikke gi etter. Jeg trykker hardere. Venen ruller fram og tilbake. Jeg sitter bøyd over meg selv, sittende i fosterstilling. Huden nekter å gi etter.

 

Hvordan kom jeg egentlig hit? tenker jeg.

 

Første klipp: En femårig norsk gutt som leende drar slipesteinen for bestefaren sin.

 

Annet klipp: En desperat junkie med trassige vener et toalett i Nuuk.

 

Jeg har ikke hørt skrittene. Men denne skarpe bankingen døren kan jeg ikke unngå å høre. Og stemmen krever et svar.

 

Kim!

 

Jeg skvetter til og punkterer venen.

Login for at se mere

Opgaver

  • 1Ind i teksten
    • Undersøg Kim Leines forfatterskab med fokus på grønlandsk identitet.

    Lav en undersøgelse af autofiktionen som litterær genre:

    • Hvad er karakteristisk for genren?
    • Hvilke konsekvenser har det for læsningen, at fakta og fiktion blandes sammen?
  • 2Ned i teksten

    Lav en karakteristik af Kim:

    • find eksempler i teksten på hans indre kaos
    • hvilket sprog udtrykker hans indre tilstande?
    • hvordan adskiller fortællerens sprog sig fra hverdagssproget?
    • hvilke betydninger ligger i titlen Kalak? – og hvordan skal det forstås i relation til Kim?

     

    Lav en undersøgelse af Kim Leines blanding af fakta og fiktion i Kalak:

    • find typiske fakta og realisme træk i teksten
    • find træk i teksten der bryder med fakta-kontrakten
    • hvordan skaber teksten identifikation med hovedpersonen?
  • 3Ud af teksten
    • Giv et bud på, hvorfor Kim Leine har valgt romanformen til at skrive sin personlige beretning?
    • Diskutér hvilke fordele og ulemper, der er forbundet med at blande typiske fakta- og fiktionskoder?
    • Overvej hvorfor autofiktionen er blevet en populær ’genre’ eller skriveform i fremstillingen af selvbiografisk stof?
  • 4Kreative skriveøvelser
    • Skriv om en hverdagssituation, hvor du indblander fiktionstræk, der forstærker billedet eller skaber fascination. Du skal huske at sløre fiktionstrækkene.
    • Gå derefter sammen i par og læs hinandens autofiktive beretninger. Prøv at adskille fakta og fiktion i teksterne og diskutér efterfølgende virkningen med hinanden.