Texti
Myndband
Leikir og þrautir
Samkeppni
Hljóðupptaka
Verkefni
Kennsluleiðbeiningar

Kennslumarkmið

{{learningObjectiv.description}}

Verkefninu hefur nú verið skilað

{{assignment.Index}} {{assignment.Type}}

Athugasemd

Verkefni

{{assignment.Comment}}

Hvem eier Polhavet?

blårosa utsikt.wide_large.JPG

EIERSKAPSDEBATT: Like lite som Roald Amundsens tur til Antarktis gjorde Sydpolen norsk, gjør den russiske flaggplantingen Nordpolen russisk.

 

Sommeren 2007 kom Arktis for alvor i søkelyset til globale medier. En russisk ekspedisjon til Nordpolen dykket til 4000 meters dyp og etterlot en beholder med det russiske flagget derMed dette ga russerne næring til en strøm av spekulasjoner omkring rettighetsforholdene i Arktis. I realiteten er disse forholdene i stor grad avklart, og det finnes klare spilleregler for hvordan gjenstående spørsmål skal løses. 

 

Den globale rettsordenen for havene gjelder selvsagt også for Arktis. Havrettskonvensjonen, som trådte i kraft i 1994, står sentralt her. I tillegg kommer en lang rekke andre avtaler, dommer og statspraksis. Havretten angir rettighetsforholdene til hav og havbunn. Kyststatene har råderetten over naturressursene ut til 200 nautiske mil (370 km) fra kysten. Utenfor 200 nautiske mil er åpnet hav. 

 

Her hersker havets frihet i vannmassene - ingen eier eller har råderett over ressursene (fisk), med mindre berørte stater har blitt enige om noe annet. Når det gjelder olje og gass, har kyststatene råderett over ressursene i kontinentalsokkelen også utenfor 200 nautiske mil. Utenfor kontinentalsoklene finner vi dyphavsbunnen. Her er det prinsippet om menneskehetens felles arv som gjelder. 

 

Rundt Polhavet er det fem kyststater: Canada, Danmark/Grønland, Norge, Russland og USA. Sistnevnte har ikke sluttet seg til Havrettskonvensjonen, men etterlever den i praksis. De fem kyststatene har rett til 200 mils soner og naturressursene der, samt plikt til å forvalte ressursene på en god måte. 

 

Alle fem har opprettet soner som utvider jurisdiksjonen deres til 200 nautiske mil. Området utenfor 200 mil er åpent hav, der ingen stat har råderett over vannmassene og eventuelle naturressurser der. Så godt som hele Polhavet er isdekt store deler av året. De fleste klimaforskere mener at isdekket vil bli mye redusert sommerstid i fremtiden. 

 

Polhavet har store sokkelområder. Kyststatene rundt polhavet har råderett over sine kontinentalsokler. De fleste bilaterale marine grensene i Arktis er helt eller delvis avklart. Yttergrensene for kontinentalsoklene, utenfor de økonomiske sonene, fastlegges etter reglene i Havrettskonvensjonen. Kyststatene skal samle geologisk materiale for å angi hvor yttergrensen for sokkelen deres går. Materialet sendes så til Kontinentalsokkelkommisjonen i New York som er etablert av Havrettskonvensjonen. Kommisjonen kan så anbefale grensene kyststaten indikerer eller komme med andre anbefalinger. Deretter er det opp til kyststatene å opprette yttergrensene. Dyphavsbunnen i Polhavet og eventuelle mineralressurser der er menneskehetens felles arv. 

 

Av kyststatene rundt Polhavet har så langt Norge og Russland lagt frem materiale for Kontinetalsokkelkommisjonen. Den anbefalte Norge sine yttergrenser for sokkelområder utenfor 200 mil i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet nord for Svalbard i mars 2009. Russland vil legge frem ytterligere materiale, og Canada og Danmark/Grønland vil legge frem sitt materiale de neste årene. På grunn av manglende tilslutning til Havrettskonvensjonen deltar ikke USA i denne prosessen. 

 

De fem kyststatene rundt Polhavet har flere ganger slått fast at det er havretten som skal regulere utviklingen på dette området. Eksempelvis har den russiske utenriksminister Lavrov etter flaggplantingen på Nordpolen i 2007 flere ganger uttalt at det er havretten, og ikke ekspedisjoner som avgjør rettighetsforholdene. 

 

At fastsettelsen av yttergrensene for kontinentalsoklene bestemmes av en internasjonal avtale betyr ikke at dette er uten politiske overtoner. Den praktiske anvendelsen av reglene i havretten betyr at noen stater får råderett over områder og ressurser, mens andre ikke får. Med sin enorme kystlinje som strekker seg rundt nesten halve Polbassenget (7000 km), er Russland det landet som både har den langt største 200 mils sonen og den største kontinentalsokkelen i Arktis. 

 

Innsamling og tolkning av geologiske data og arbeid i sokkelkommisjonen vil gi svar på dette spørsmålet. Dette vil ta lang tid. Dersom tolkningen av det geologiske materialet skulle indikere at habunnen under Nordpolen er dyphavsbunn, er området menneskehetens felles arv og skal forvaltes av FN sin Havbunnsmyndighet.

 

Dersom havbunnen under Nordpolen kan regnes som kontinentalsokkel, er det en av de tre kyststatene Russland, Canada eller Danmark/Grønland som får råderetten. Hovedsaken er at dette skjer på grunnlag av internasjonalt omforente spilleregler, og ikke gjennom maktbruk og vifting med flagg. 

 

Eksempelvis har den russiske utenriksminister Lavrov etter flaggplantingen på Nordpolen i 2007 flere ganger uttalt at det er havretten, og ikke ekspedisjoner som avgjør rettighetsforholdene. 

Skráðu þig inn til að sjá fleira

Myndir

nordlys.png

Verkefni

  • 1Verkefni
    • Árið 2007 kom rússnesk sendinefnd fyrir fána á hafsbotni við norðurpólinn. Eiga Rússar þarmeð norðurpólinn?
    • Lög og regla gilda einnig á hafi úti. Hvað nefnist sáttmálinn sem ríkjum ber að fylgja?
    • Hve langt frá landi hafa ríki yfirráðarétt yfir auðlindum samkvæmt hafréttarsáttmála SÞ?
    • Hvaða fimm ríki eiga landamæri að Norður-Íshafi?
    • Fram á hvað þurfa ríki að sýna til að mega sækja í auðlindir utan 200 sjómílna efnahagslögsögu þeirra?
    • Hvers vegna hafa ríki heims slíkan áhuga á að komast í hafsbotn á svæði, sem er jafnan þakið ís allt árið.
    • Hvaða ríki hefur lengsta strandlengju við Norður-Íshaf?
    • Fær það ríki einnig mest úthlutað?
    • Hvað hefur utanríkisráðherra Rússlands sagt um skiptingu hafsbotnins í Norður-Íshafi?