Mål og midler

Folk flest er enige om at verden må redusere mengden klimagassutslipp og da spesielt CO₂-utslipp – men hvordan kan man gjøre det?

Nå til dags er det spesielt vestlige land og land som Kina og India som forurenser med CO₂. Det oppstår en stor utfordring når man snakker om å redusere mengden CO₂ i atmosfæren: Hvordan kan man redusere mengden CO₂ samtidig som mange utviklingsland får lov til å utvikle seg slik at de ikke forblir i situasjonen de er i nå? Det krever vanligvis at disse landene i løpet av en periode kan produsere mer CO₂ enn de gjør i dag. Men det krever også at utviklingslandenes utvikling baserer seg på ren teknologi fra starten av.

I 1997 inngikk en rekke land i verden en avtale om å arbeide for et bedre klima. Avtalen heter Kyoto-avtalen. Den trådte i kraft i 2005, og den gjaldt fram til 2012. Meningen med avtalen var at det skulle bli laget en ny en på COP15-toppmøtet i København i 2009, men det lyktes dessverre ikke. Dette kan du lese mer om i avsnittet: ”Politikerne er uenige”. For noen land ble derfor avtalen midlertidig forlenget fram til 2020. Enkelte land har derimot også valgt å trekke seg helt ut av den. USA har f.eks. aldri vært med, og Canada valgte i 2011 å trekke seg ut av avtalen. I Kyoto-avtalen har hvert av de ulike landene forpliktet seg til å redusere de globale klimaendringene som skyldes avskoging og utslipp av klimagasser som CO₂, NO2 og CH4, og enkelte industrigasser.

Som vist i tabellen ovenfor, samsvarer ikke arbeidet i de nordiske landene med målet. Det er dessverre også et generelt bilde som fremkommer når arbeidet måles.

Kjøp av CO₂-kvoter

De ulike landene har bl.a. blitt enige om å overholde visse CO₂-kvoter – det vil si visse mengder CO₂ som hvert land kan slippe ut. Men i Kyoto-avtalen finnes det også tre spesielle alternativer som gjør at et industriland kan komplettere innsatsen sin på ”hjemmebane” med andre tiltak:

1. Man kan, for eksempel, betale for å forurense ved kjøp av CO₂-kvoter fra et land som ikke bruker hele sin rett til å slippe ut CO₂.
2. Et industriland kan bidra til å utvikle og investere i energieffektiv teknologi i utviklingsland som ikke har forpliktet seg til å redusere CO₂-utslipp – vanligvis fordi de ikke forurenser noe særlig mye. Dette kan innebære teknologi som reduserer CO₂-utslipp. Men det kan også være teknologi eller dyrkingsmetoder som øker opptaket av CO₂, som f.eks. ved å nyplante regnskog. Her teller arbeidet delvis som en reduksjon av industrilandets eget CO₂-utslipp.
3. Et industriland kan bidra til å utvikle og investere i energieffektiv teknologi i et annet industriland – vanligvis et østeuropeisk land. Her også teller arbeidet delvis som en reduksjon av industrilandets eget CO₂-utslipp.

Disse tre spesielle ordningene henger bl.a. sammen med at forurensing med klimagasser er et globalt problem. Så i prinsippet er det mer viktig at det oppstår en reduksjon, enn hvor den oppstår.