Folk flest er enige om at verden må redusere mengden klimagassutslipp og da spesielt CO2-utslipp – men hvordan kan man gjøre det?
Nå til dags er det spesielt vestlige land og land som Kina og India som forurenser med CO2. Det oppstår en stor utfordring når man snakker om å redusere mengden CO2 i atmosfæren: Hvordan kan man redusere mengden CO2 samtidig som mange utviklingsland får lov til å utvikle seg slik at de ikke forblir i situasjonen de er i nå? Det krever vanligvis at disse landene i løpet av en periode kan produsere mer CO2 enn de gjør i dag. Men det krever også at utviklingslandenes utvikling baserer seg på ren teknologi fra starten av.
I 1997 inngikk en rekke land i verden en avtale om å arbeide for et bedre klima. Avtalen heter Kyoto-avtalen. Den trådte i kraft i 2005, og den gjaldt fram til 2012. Meningen med avtalen var at det skulle bli laget en ny en på COP15-toppmøtet i København i 2009, men det lyktes dessverre ikke. Dette kan du lese mer om i avsnittet: ”Politikerne er uenige”. For noen land ble derfor avtalen midlertidig forlenget fram til 2020. Enkelte land har derimot også valgt å trekke seg helt ut av den. USA har f.eks. aldri vært med, og Canada valgte i 2011 å trekke seg ut av avtalen. I Kyoto-avtalen har hvert av de ulike landene forpliktet seg til å redusere de globale klimaendringene som skyldes avskoging og utslipp av klimagasser som CO2, NO2 og CH4, og enkelte industrigasser.
Som vist i tabellen ovenfor, samsvarer ikke arbeidet i de nordiske landene med målet. Det er dessverre også et generelt bilde som fremkommer når arbeidet måles.
Kjøp av CO2-kvoter
De ulike landene har bl.a. blitt enige om å overholde visse CO2-kvoter – det vil si visse mengder CO2 som hvert land kan slippe ut. Men i Kyoto-avtalen finnes det også tre spesielle alternativer som gjør at et industriland kan komplettere innsatsen sin på ”hjemmebane” med andre tiltak:
- Man kan, for eksempel, betale for å forurense ved kjøp av CO2-kvoter fra et land som ikke bruker hele sin rett til å slippe ut CO2.
- Et industriland kan bidra til å utvikle og investere i energieffektiv teknologi i utviklingsland som ikke har forpliktet seg til å redusere CO2-utslipp – vanligvis fordi de ikke forurenser noe særlig mye. Dette kan innebære teknologi som reduserer CO2-utslipp. Men det kan også være teknologi eller dyrkingsmetoder som øker opptaket av CO2, som f.eks. ved å nyplante regnskog. Her teller arbeidet delvis som en reduksjon av industrilandets eget CO2-utslipp.
- Et industriland kan bidra til å utvikle og investere i energieffektiv teknologi i et annet industriland – vanligvis et østeuropeisk land. Her også teller arbeidet delvis som en reduksjon av industrilandets eget CO2-utslipp.
Disse tre spesielle ordningene henger bl.a. sammen med at forurensing med klimagasser er et globalt problem. Så i prinsippet er det mer viktig at det oppstår en reduksjon, enn hvor den oppstår.