Tekst
Video
Spill og lek
Konkurranse
Lydinnspilling
Oppgave
Lærerveiledning

Om norsk - bokmål og nynorsk

Språk: Norsk
Antall brukere: Ca. 5 millioner
Eksportord: Slalom, fjord og quisling
Å hilse på norsk: Hei eller god dag
Vanskelig å si: Ibsens ripsbusker og andre buskvekster

 


Norsk kan skrives på to måter

Den norske skriftspråksituasjonen er unik. Norsk har nemlig to skriftspråk - bokmål og nynorsk. Norske skoleelever får velge hvilket skriftspråk de vil bruke som hovedspråk. I dag har knapt 90 prosent av elevene valgt bokmål som hovedspråk og drøye 10 prosent som har valgt nynorsk. Alle elever lærer det andre språket i tillegg, men leser og skriver det i mindre omfang enn hovedspråket.


Bakgrunnen er historisk. I 300 år var Norge en del av Danmark, og dansk var det offisielle skriftspråket i Norge. Etter frigjørelsen i på begynnelsen av 1800-tallet ville nordmennene skape et eget, norsk skriftspråk. Dette skjedde med to konkurrerende metoder. Den ene metoden justerte dansken slik at man byttet ut danske ord med norske og til en viss grad nærmet seg (øst)norsk talespråk. Resultatet ble bokmål. Den andre metoden skapte et helt nytt skriftspråk som tok utgangspunkt i de norske dialektene. Resultatet ble nynorsk.


Det er både fordeler og ulemper med å skrive norsk på to ulike måter. Det er en fordel er at nordmenn kan velge et skriftspråk som ligger nære den dialekten hver enkelt har. En ulempe er at systemet blir dyrt og komplisert, siden alle lærebøker, offentlige dokumenter og annen viktig informasjon ifølge målloven må gis ut på begge skriftspråkene samtidig. Både bokmål og nynorsk har hengivne tilhengere som iblant har deltatt i en slags språkkrig. Noen har prøvd å megle og legge fram forslag på hvordan man kan slå sammen de to skriftspråkene til ett. Resultatet har ofte endt med enda større valgfrihet og forvirring om hvordan nynorsk og bokmål egentlig skal skrived. Samnorsklinjen, som denne løsningen ble kalt, er ikke lenger offisiell norsk språkpolitikk.

 

 

Se film om norsk

 

 

Stor aksept for dialektene

Sammenliknet med Danmark, Sverige og mange andre land har norsk språk tatt godt vare på dialektene. Dialektlinjene i språket er mange og tydelige, hvilket blant annet bidrar til at nordmenn lettere avslører hvor de kommer fra når de snakker. Dette skyldes til dels en bevisst språkpolitikk, men også at den norske geografien har bidratt til stor avstand mellom folk. Generelt kan man dele dialektene inn i fire hovedområder - østnorsk, vestnorsk, trøndersk og nordnorsk.

 


Hvordan forstå norsk?

En del vanlige ord, framfor alt i noen dialekter, er vanskelige å forstå for andre nordboere. Dette gjelder blant annet pronomen som me (=i/vi), dykk (=dere/ni) og hennar (=hennes).  Det gjelder også spørreord som korleis (=hvordan/hur) og kvifor (=hvorfor/varför).


Vokalkombinasjoner, såkalte diftonger, er vanligere i norsk enn i dansk og svensk. Dette gjelder spesielt diftongene ei, øy og au (nei i stedet for nej, øy i stedet for ö, aust i stedet for öst). Andre nordboere pleier å ha vanskeligheter med å uttale de norske diftongene. Au skal for eksempel uttales som æu. Lytt til det norske ordet hauk.

 


Sammenlign språkene

Denne tekstet er oversatt til alle de nordiske språkene. Finn likheter og forskjeller ved å klikke rundt på sidene om språkene (Om dansk, Om svensk osv.). Her er de norske versjonene:

 

Bokmål: 

Svensker, nordmenn og dansker forstår hverandre ganske bra. De har større problemer med islandsk, til tross for at islandsk ligner det skandinaviske språket man snakket for tusen år siden. Islandskens nærmeste slektning er færøysk, men språkene er ikke så like at en islending forstår en færing uten problemer.


Finsk minner om estisk, men det har også likheter med de samiske språkene. I både finsk og samisk kan man for eksempel lage lange ord ved å legge bøyingsendelser til ordstammen. Men når det gjelder lange ord, er grønlandsk i en klasse for seg. Der andre språk trenger en hel setning, holder det iblant med ett eneste (langt) ord på grønlandsk.

 


Nynorsk:

Svenskar, nordmenn og danskar forstår kvarandre ganske bra. Dei har større problem med islandsk, sjølv om islandsk liknar det skandinaviske språket som vart snakka for tusen år sidan. Færøysk er det språket som er nærast islandsk, men språka er ikkje så like at ein islending forstår ein færøying utan problem.


Finsk minner om estisk, men det har og trekk som liknar på dei samiske språka. Både i finsk og samisk kan ein til dømes laga lange ord ved å leggja bøyingsendingar til ordstamma. Men når det gjeld lange ord, er grønlandsk i ein klasse for seg sjølv. Der andre språk treng ei heil setning, er det iblant nok med eit einaste (langt) ord på grønlandsk. 

 

Samanlikner man nynorsk og bokmål ser man at det er forskjell på de grammatiske endingene - særlig i flertallsendingen i substantivene der man ofte finner -ar i nynorsk, men konsekvent har -er i bokmål. På nynorsk er infinitivformen i verbene valgfri mellom -a og -e (for eksempel lage/laga), mens adjektiv framfor et substantiv ender på -e (for eksempel skandinaviske språk, lange setningar). Norsk (bokmål og nynorsk) og dansk staver oftere ord med e der svensk bruker bokstaven ä.

 

I ordet hverandre er h- stum og skal ikke uttales i bokmål, mens k-kvarandre  på nynorsk skal uttales. Svensk hadde også stum h-varandra tidligere, men denne ble fjerna under en rettskrivningsreform i 1906. Både svensk og norsk bokmål har ord med stum h.

 

Flere av ordene i dansk og norsk bokmål er like, mens mange ord i svensk er de samme som i nynorsk. Dette gjelder for eksempel setning på norsk bokmål og dansk, der man på svensk og nynorsk bruker me(i)ning. At dansk og norsk bokmål har et større felles ordforråd er et tegn på at norsk bokmål som skriftspråk er basert på dansk. At svensk og norsk nynorsk har mye likt i ordforrådet, viser at disse språkene ligger nær hverandre.

Bilder

norgga_leavga2.jpg