{{learningObjectiv.description}}
{{assignment.Comment}}
Ein gut var forelska i sanninga.
- Er det sant? Er det verkeleg sant? spurde han fleire gonger om dagen. Han måtte alltid vere sikker på at han var der sanninga var, han kunne ikkje vere utan henne.
Men dei som gjekk i klassen hans, sa: - Kva skal du med henne?
Og så måtte guten forklare at han likte henne så godt, betre enn alle andre.
Ingen - verken i klassen eller i gata der han budde - likte guten betre enn sanninga. Derfor heldt han seg alltid med henne og gjorde berre det som han var heilt sikker på var rett. Han var aldri med på epleslang. Han stal seg aldri inn på fotballkampar. Han lurte seg aldri til å kikke på jentene i dusjen. Og aldri, aldri var han med på å gøyme lesebrillene til læraren.
- Greitt nok, sa dei andre.
Men mora blei bekymra for han, ho spurde: - Kven skal du gå på kino med?
For sanninga likte ikkje film. Og ikkje musikk, så guten kom aldri på konsert heller. Songar om kjærleik var verst, meinte sanninga. Ingen ting var verre enn lovnader om evig truskap. Ho trudde ikkje på slikt. Stå og synge ut i lause lufta! Ikkje bøker eingong - trykte med store, svarte bokstavar - hadde ho tru på.
Det enda med at det som sanninga ikkje likte, det likte ikkje guten heller. Slik er det ofte med kjærastpar, dei begynner å like og mislike det same. Og på det viset blei det med guten og sanninga òg. Dei fortsette å halde i lag, og å mislike filmar om kamelar som græt, songar om somrar med berre sol, og forteljingar om storebrør som alltid spanderer. Sanninga kjende seg utrygg på slikt, ho likte det ikkje. Ho likte mest ingen ting.
Og ingen likte guten.
Han blei tynn, for han kunne ikkje ete anna enn gulrøter.
Han blei trist, for han og mora kom så langt ifrå kvarandre.
Og han blei heilt utan venner avdi han alltid måtte seie det som sant var: "Den kjolen er altfor trong!" Eller han sa: "Kor stygt du er klipt, den frisøren må du aldri meir gå til!"
Kvite løgner heldt guten for svarte. Å be om tilgiving hos han var nyttelaust. Tilgiving gav han aldri. Han ville ha sanninga frå første stund, elles kunne det berre vere.
Han blei trist.
Så trist at han dødde.
Men ingen kom i gravferda. Berre sanninga, og ho styrte med alt. Så ingen ting kunne seiast, det kunne knapt nok spelast. Syngje måtte dei i alle fall ikkje!
På gutens gravstein stod det inga helsing. Berre to datoar: ein for fødsel og ein for død. Fødd var jo guten, det nekta ikkje sanninga for. Og død var han òg, det såg alle.
Men namn var der ikkje på gravsteinen, det passa sanninga på. For det som skulle ha vore mellom dei to årstala - eit levd liv - hadde guten hatt det? Hadde han dét, om sanninga skal seiast?
Erna Osland er en meget alsidig forfatter? Hun har bla. skrevet alt fra fagbøger om fiskeopdræt til tegneserie om Ivar Aasen.
Två och två:
- Ord ni känner.
- Ord ni är osäkra på vad betyder.
- Ord ni inte känner.
Två och två:
Plenum:
Ensam:
Två och två:
"Han aad og drak, var aldrig glad
Hans Støvlehæle gik han skæve.
Han ingen Ting bestille gad.
Til sidst han gad ej heller leve."