Text
Video
Spel och lekar
Tävling
Ljudinspelning
Uppgift
Facklitteratur
Lärarvägledning

Glömt lösenordet?

 

Inlärningsmål

{{learningObjectiv.description}}

Uppgiften har delats ut

{{assignment.Index}} {{assignment.Type}}

Kommentar

Uppgifter

{{assignment.Comment}}

Min kamp. Første bok.

For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stam- pende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot krop- pens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes. Disse første timenes forandringer foregår så langsomt og blir utført med en slik sikkerhet at de har noe nesten rituelt over seg, som om livet kapitulerer ifølge bestemte regler, en slags gentlemen’s agreement, som også det dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landska- pet. Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting stanse. Hadde de forsøkt seg bare noen timer tidligere, ville de straks ha møtt motstand, men nå er alt stille rundt dem, og de trenger sta- dig dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler, de Lieberkühnske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den svarte substans i Mesen- cephalon. Og de når hjertet. Fortsatt er det intakt, men frarøvet beve- gelsen, som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i tau- banen som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden. 

I samme øyeblikk livet forlater kroppen, tilhører kroppen det døde. Lampene, koffertene, teppene, dørhåndtakene, vinduene. Jordene, myrene, bekkene, fjellene, skyene, himmelen. Ingenting av dette er fremmed for oss. Vi er kontinuerlig omgitt av den døde verdens gjenstander og fenomener. Likevel er det få ting som vekker større ubehag hos oss enn å se et menneske fanget i den, i alle fall om man skal dømme etter de anstrengelsene vi gjør for å holde de døde krop- pene ute av syne. På større sykehus gjemmes de ikke bare unna i egne, utilgjengelige rom; også veiene dit er skjulte, med egne heiser og egne kjellerganger, og selv om man ved en slump skulle forville seg inn i en av dem, er de døde kroppene som trilles forbi, alltid til- dekkede. Når de så skal fraktes fra sykehuset, skjer det fra en egen utgang, i biler med sotete ruter; på kirkeområdet finnes det et eget, vindusløst rom for dem; under begravelsesseremonien ligger de i lukkede kister, helt fram til de senkes ned i jorden eller brennes opp i ovnen. Noe praktisk formål er det vanskelig å se at denne fram- gangsmåten skulle ha. De døde kroppene kan for eksempel godt bli trillet utildekket gjennom sykehusets korridorer og bli fraktet der- fra i en vanlig taxi uten at det representerer noen risiko for noen. Den eldre mannen som dør under en kinoforestilling kan like gjer- ne bli sittende i setet til filmen er slutt, og gjennom den neste fore- stillingen også. Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham, selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang. Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rol- le? Skulle det være bedre, det som venter ham i graven, bare fordi vi ikke ser det? Så lenge de døde ikke ligger i veien, er det ingen grunn til hast, de kan jo ikke dø en gang til. Særlig kuldeperiodene om vin- teren burde være gunstige i så måte. Uteliggerne som fryser ihjel på benker og i portrom, selvmordere som hopper fra høye bygninger og broer, eldre kvinner som faller om i trappeoppganger, omkomne som sitter fast i sine bilvrak, den unge gutten som halvdrukken fal- ler i sjøen etter en kveld på byen, det lille jentebarnet som havner under hjulet på en buss, hvorfor denne hast med å bringe dem i skjul? Anstendighet? Hva skulle være mer anstendig enn at jentas far og mor fikk se henne der en time eller to senere, liggende i snøen ved siden av ulykkesstedet, med det knuste hodet synlig såvel som den hele kroppen, det blodstenkede håret såvel som den rene boble- jakken? Åpent mot verden, uten hemmeligheter, slik ville hun ligge da. Men selv den ene timen i snøen er utenkelig. En by som ikke holder sine døde ute av syne, hvor man kan se dem ligge i gater og streder, i parker og på parkeringsplasser, er ingen by, men et helvete. At dette helvetet speiler livsvilkårene våre på en mer realistisk og dypest sett sannere måte, spiller ingen rolle. Vi vet at det er slik, men vil ikke se det. Derav den kollektive fortrengningsakten som bort- slusingen av de døde er et uttrykk for. 


Nøyaktig hva som fortrenges, er derimot ikke like lett å si. Døden i seg selv kan det ikke være, til det er dens nærvær i samfun- net ellers altfor stort. Hvor mange døde som nevnes i avisene eller vises på nyhetene pr. dag, varierer litt etter forholdene, men fra et år til et annet er antallet antageligvis noenlunde konstant, og siden det er spredt utover så mange kanaler, så godt som umulig å unn- slippe. Den døden virker imidlertid ikke truende. Tvert om er den noe vi gjerne vil ha, og gjerne betaler for å se. Tar man i tillegg med de uhorvelige mengder av død som fiksjonen produserer, blir syste- met som holder de døde ute av syne, enda vanskeligere å forstå. Om ikke døden som fenomen skremmer oss, hvorfor da dette ubehaget overfor de døde kroppene? Det må enten bety at det finnes to slags død, eller at det finnes en motsetning mellom vår forestilling om døden og døden slik den egentlig arter seg, hvilket i grunnen går ut på ett: det vesentlige i denne sammenhengen er at vår forestilling om døden har et så sterkt feste i bevisstheten at vi ikke bare blir rys- tet når vi ser virkeligheten avvike fra den, men også forsøker å skjule det med alle midler. Ikke som et resultat av en bevisst overveielse av noe slag, som tilfellet har blitt med ritene, for eksempel begra- velsen, hvis innhold og mening i vår tid er forhandlingsbart, og således har blitt flyttet fra det irrasjonelles sfære til det rasjonelles,det kollektives til det individuelles – nei, måten vi drar unna de døde på har aldri vært gjenstand for noen diskusjon, det har alltid bare vært noe vi har gjort, ut i fra en nødvendighet ingen kan begrunne, men alle kjenner: dør din far ute på plenen en forblåst søndag om høsten, bærer du ham inn såfremt du kan, og om du ikke kan, dekker du ham i det minste til med et teppe. Men denne impulsen er ikke den eneste vi har i forhold til de døde. Like påfal- lende som at alle lik skjules, er det faktum at de alltid bringes ned mot bakkenivå så fort som mulig. Et sykehus som frakter sine døde opp, som anlegger sine obduksjonssaler og bårerom i bygningens øverste etasjer, er nærmest utenkelig. De døde oppbevarer man så langt nede mot marken som mulig. Og det samme prinsippet over- føres til de byråer som tar hånd om dem: et forsikringsselskap kan godt ha sine kontorer i åttende etasje, men ikke et begravelsesbyrå. Alle begravelsesbyråer har kontorene så nær gateplan som mulig. Hva dette kommer av, er ikke lett å si; man kunne være fristet til å tro at det berodde på en gammel konvensjon som i utgangspunktet hadde et praktisk siktemål, som for eksempel at kjelleren var kald og derfor best egnet til å oppbevare likene, og at dette prinsippet har blitt bevart like inn i vår tid av kjøleskap og fryserom, hadde det ikke vært for at tanken på å frakte de døde opp i bygningene faktisk virker naturstridig, som om høyde og død gjensidig uteluk- ker hverandre. Som om vi var i besittelse av et slags ktonisk instinkt, noe dypt i oss som må føre våre døde ned mot den jord vi har kom- met fra. 


* * * * * 


– Jeg skulle hilse fra Yngve, sa jeg. – Han hadde kommet greit fram. Hun kastet et kort blikk opp på meg.
– Det var fint, sa hun.
– Er det noe du trenger? sa jeg.
– Trenger? sa hun.
– Ja, noe mat eller noe. Jeg kan godt lage til noe, hvis du vil. – Nei takk, sa hun. – Men ta deg noe du.

Synet av liket av pappa hadde gjort tanken på mat motbydelig. Men en kopp te kunne jeg vel vanskelig assosiere med døden? Jeg varmet en kasserolle med vann på komfyren, helte det dampende over te- posen i koppen, stod og så en stund på hvordan fargen løsgjorde seg fra den og fløt ut i langsomme spiraler i vannet, til det var gjennom- gyllent, og jeg grep koppen og bar den med meg ut på verandaen. Langt ute i havgapet kom danskeferjen sigende innover. Over den hadde det klarnet helt. Det fantes fortsatt spor av blått i det mørke på himmelen, det ga den et stofflig utseende, som om den egentlig var en enorm duk, og de stjernene jeg så, stammet fra lyset bak, som skinte gjennom tusenvis av små hull. 


Jeg tok en slurk, satte koppen fra meg i vinduskarmen. Jeg husket mer fra den kvelden med min far. Det hadde ligget issvuller på for- tauet, østavinden hadde sveipet gjennom gatene, som nesten var folketomme. Vi hadde gått inn i en hotellrestaurant, hengt av oss ytterklærne og satt oss ned ved et bord. Pappa pustet tungt, strøk hånden over pannen, tok opp menyen, lot blikket gli nedover. Begynte igjen fra toppen. 


– Det ser ut som om de ikke serverer vin her, sa han og reiste seg, gikk bort til hovmesteren. Han sa noe til ham. Da han ristet på hodet, snudde pappa tvert og kom tilbake, nesten rev jakken av stolen og tok den på seg mens han gikk mot utgangen. Jeg skyndte meg etter.
– Hva var det? sa jeg da vi igjen befant oss ute på fortauet.
– De serverte ikke alkohol der, sa han. – Herregud, det var et avholdshotell.
Så så han på meg og smilte.
– Vi må jo ha vin til maten, kan du skjønne. Men det er ok. Det er en annen restaurant rett her nede.

Vi endte på Caledonien, satt ved et vindusbord og spiste hver vår biff. Det vil si, det var jeg som spiste; da jeg var ferdig, lå pappas så godt som urørt på tallerkenen. Han tente en røyk, drakk opp den siste slanten med rødvin, lente seg tilbake i stolen og sa at han hadde planer om å begynne som langtransportsjåfør. Jeg visste ikke hvor- dan jeg skulle møte det, bare nikket uten å si noe. Langtransportsjå- førene hadde det greit, sa han. Han hadde alltid likt å kjøre, alltid likt å reise, og når man kunne gjøre det og attpåtil få betalt for det, var det egentlig noe å nøle etter? Tyskland, Italia, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Portugal, sa han. Ja, det er et fint yrke, sa jeg. Men nå får vi gi oss her, sa han. Jeg betaler. Bare gå du. Du har sik- kert mye å gjøre. Det var fint å se deg. Og jeg gjorde som han foreslo, reiste meg, grep jakken, sa ha det bra, da, og gikk ut i hotellresepsjo- nen, ut på gaten, lurte et øyeblikk på om jeg skulle ta en taxi eller ikke, bestemte meg for ikke, og gikk bortover mot busstasjonen. Gjennom vinduet så jeg ham igjen, han gikk gjennom restaurant- lokalet, mot døren i den andre enden, som ledet inn til barene, og nok en gang var bevegelsene hans, den store og tunge kroppen til tross, hastige og utålmodige. 

Det var siste gang jeg så ham i live. 


Hele tiden hadde jeg hatt inntrykket av at han hadde tatt seg sam- men. At han de to timene hadde brukt alt han hadde av krefter på å holde seg sammen, på å være sanset og til stede, på å være som han hadde vært.
Tanken på det verket i meg der jeg drev fram og tilbake på veranda- en og stirret snart innover byen, snart utover mot havet. Jeg vurderte om jeg skulle ta meg en tur ut, gå ned i byen, eller kanskje utover mot Stadion, men jeg kunne ikke la farmor være alene her, og så var det heller ikke gå jeg hadde trang til. Imorgen ville dessuten alt se annerledes ut. Dagen kom alltid med noe mer enn lys. Uansett hvor nedkjørt man var i sine følelser, var det umulig å være helt upåvirket av det den brakte av begynnelser. Så jeg tok koppen med meg inn, satte den i oppvaskmaskinen, gjorde det samme med det som fantes av kopper og glass, asjetter og fat, helte i vaskepulver og satte den i gang, tørket av bordet med en klut, vred den opp og hengte den over kranen, selv om det var noe obskønt over møtet mellom dens fuk- tige, ruglete tøy og kranens blanke krom, gikk inn i stuen, stanset ved siden av stolen farmor satt i.

– Jeg tror jeg går og legger meg, sa jeg. – Det har vært en lang dag.
– Er klokken så mye alt? sa hun. – Ja, jeg skal gå til køys snart jeg også.
– God natt, da, sa jeg.
– God natt.
Jeg snudde meg for å gå. – Du? sa hun.
Jeg snudde meg mot henne igjen.
– Du har vel ikke tenkt å ligge der oppe ikveld også? Det er greiere for deg å ligge nede. I vårt gamle soverom, vet du. Der har du jo badet rett ved siden av.

– Det er sant, sa jeg. – Men jeg tror jeg gjør det likevel. Vi har jo installert oss der oppe.
– Ja, ja, sa hun. – Du får gjøre som du vil. God natt, da.
– God natt.
Først da jeg hadde kommet opp på soverommet, og var i ferd med å kle av meg, forstod jeg at det ikke hadde vært for min skyld hun had- de foreslått at jeg skulle ligge der nede, men for sin egen. Straks tok jeg på meg t-skjorten igjen, løftet lakenet av sengen, rullet dynen sam- men til en bylt, la den under den ene armen, grep kofferten med den andre, og gikk ned igjen. I avsatsen til andreetasjen møtte jeg henne.
– Jeg ombestemte meg, sa jeg. – Det er bedre å ligge der nede, som du sa.
– Ja, er det ikke? sa hun.
Jeg gikk etter henne ned trappene. I gangen snudde hun seg mot meg.
– Har du alt du trenger nå, da?
– Alt i orden, sa jeg.
Så åpnet hun døren til det lille rommet sitt, og ble borte. Rommet jeg skulle bo i, var et av dem vi ikke hadde tatt, men at
hennes saker, så som hårbørster, hårruller, smykker og smykkeskrin, kleshengere, nattkjoler, bluser, undertøy, håndklær, toalettvesker, sminkesaker, lå litt rundt omkring, på nattbordene, madrassen, hyllene i de åpne skapene, på gulvet, i vinduskarmene, kunne jeg ikke bry meg om, rensket bare sengen i et par håndvendinger, før jeg la på lakenet og dynen, kledde av meg, slukket lyset og gikk til sengs.

Jeg må ha sovnet umiddelbart, for det neste jeg husker, er at jeg våk- net og tente sengelampen for å se på klokken, som var to. I trappen utenfor døren lød det steg. Det første jeg tenkte, fortsatt uklar etter søvnen, og antageligvis i forbindelse med noe jeg hadde drømt, var at det var pappa som hadde kommet tilbake. Ikke som gjenferd, men som levende. Ingenting i meg motsa denne idéen, og jeg ble redd. Men så, ikke brått, men likesom i forlengelse av forestillingen, innså jeg at den var latterlig, og gikk ut i gangen. Døren til farmors rom stod på gløtt. Jeg kikket inn. Sengen hennes var tom. Jeg gikk opp trappen. Hun skulle antagelig bare ta seg et glass vann, eller kan- skje hun ikke hadde fått sove, og hadde gått opp for å se på tv, men jeg ville likevel sjekke det, for alle tilfellers skyld. Først kjøkkenet. Der var hun ikke. Deretter hverdagsstuen. Der var hun heller ikke. Så måtte hun ha gått inn i den andre stuen. 

Jo, der stod hun foran vinduet.
Av en eller annen grunn ga jeg meg ikke til kjenne. Stanset der i skyggen fra den mørke skyvedøren og så på henne.
Det var som om hun hadde falt i transe. Helt stille stod hun og stirret ut i hagen. Av og til beveget leppene hennes seg, som om hun hvisket til seg selv. Men ikke en lyd kom ut av dem.
Uten forvarsel snudde hun seg og gikk mot meg. Jeg rakk ikke reagere på noen måte, bare stod der og så henne komme. Hun pas- serte en halv meter foran meg, men selv om blikket hennes streifet ansiktet mitt, oppdaget hun meg ikke. Hun gikk rett forbi meg, som om jeg var et møbel blant andre møbler.
Jeg ventet til jeg hørte døren der nede bli lukket før jeg gikk etter.

Da jeg kom inn på soverommet igjen, var jeg redd. Døden var overalt. Døden var i jakken ute i gangen, hvor konvolutten med min fars ting lå, døden var i stolen oppe i stuen hvor hun hadde funnet ham, døden var i trappen som de hadde båret ham ned, døden var i baderommet, hvor farfar hadde falt om med buken full av blod. Luk- ket jeg øynene, var tanken på at de døde kunne komme, umulig å unnslippe, akkurat som den hadde vært da jeg var liten. Men lukke øynene måtte jeg. Og lyktes jeg i å latterliggjøre disse barnslige fore- stillingene, var det bildet av pappas lik som plutselig ikke var til å komme forbi. De sammenflettede fingrene med de hvite neglene, den gulnede huden, de innfalne kinnene. Langt inn i den lette søv- nen ble disse bildene med, på en slik måte at det når bevisstheten åpnet seg i den, var umulig å si om de tilhørte virkelighetens eller drømmens verden. En gang bevisstheten slik åpnet seg, var jeg sik- ker på at liket hans var i skapet, og jeg åpnet det, rotet gjennom alle kjolene som hang der, åpnet neste og neste igjen, og da jeg hadde gjort det, la jeg meg tilbake i sengen og sov videre. I drømmene var han dels død, dels levende, dels i nåtiden, dels i fortiden. Det var som om han hadde tatt over meg helt, styrte alt i meg, og da jeg endelig våknet, i åtte-tiden, var den første tanken at han hadde hjemsøkt meg den natten, den andre at jeg måtte se ham igjen. 

To timer senere lukket jeg døren til kjøkkenet, hvor farmor satt, gikk bort til telefonen og slo nummeret til begravelsesbyrået. 

– Andenæs begravelsesbyrå?
– Ja, hallo, det er Karl Ove Knausgård her. Jeg var innom sam- men med min bror i forgårs. Det gjaldt min far. Han døde for fire dager siden ...
– Ja, hei, du.
– Vi var jo og så ham igår ... Men nå lurte jeg på om det hadde vært mulig å få sett ham igjen? En siste gang, hvis du forstår ...
– Ja, men det er klart du kan. Når passer det for deg? – Ja-a, sa jeg. – I ettermiddag en gang? Tre? Fire?
– Skal vi si klokken tre, da?
– Ja.
– Utenfor kapellet.
– Ja.
– Ja, men da sier vi det sånn. Fint.
– Takk skal du ha.
– Ingen årsak.

Lettet over at samtalen hadde vært så problemløs, gikk jeg ut i hagen og fortsatte å slå gresset. Himmelen var overskyet, lyset mildt, luften varm. Jeg ble ferdig i to-tiden. Da gikk jeg inn til farmor og sa at jeg skulle treffe en kamerat, skiftet klær og bega meg utover mot kapellet. Den samme bilen stod foran inngangsdøren, den samme mannen åpnet da jeg banket. Han nikket til meg, åpnet døren inn til rommet hvor vi hadde vært dagen før, uten selv å gå inn, og jeg stod foran pappa igjen. Denne gangen hadde jeg vært forberedt på hva som ventet meg, og kroppen hans, som måtte ha blitt enda mør- kere i huden i løpet av det siste døgnet, vekket ingen av de følelsene som dagen før hadde revet meg opp. Nå var det det livløse jeg så. At det ikke lenger var noen forskjell mellom det som en gang hadde vært min far, og det bordet han lå på, eller det gulvet bordet stod på, eller stikkontakten i veggen under vinduet, eller ledningen som løp over til lampetten ved siden av det. For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som sprin- ger lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kles- henger og faller ned på gulvet. 

Logga in för att se mer

Författare: Karl Ove Knausgård

Skrivet år: 2009

Pedagogiska konsulenter : Anne Sofie Skemt Hjuler

Uppgifter

  • 1In i texten
    • Undersök vem författaren Karl Ove Knausgård är och vad hans 2500-sidiga verk Min kamp 1-6 handlar om.
    • Vilka associationer väcker verkets titel?
  • 2Ned i texten
    • Vilket förhållningssätt till döden uttrycks i början av utdraget, som också är från början av romanen?
    • Hur beskriver Knausgård förhållandet till döden i Norge?
    • Varför tror Knausgård att vi inte tål att möta döden?
    • Hur påverkas jaget i utdrag två, som är från slutet av romanen, av att ha sett sin döda far?
    • Hur går det sista mötet mellan berättaren och hans far? Vilket intryck får vi av deras förhållande?
  • 3Ut ur texten
    • Hitta andra exempel på litteratur som handlar om den ambivalenta förlusten.
  • 4Extraövningar
    • Knausgårds böcker har orsakat uppståndelse i hans familj, bl.a. på grund av att pappan framställs som alkoholist. Diskutera med varandra om det finns gränser för vad man kan skriva om människor som har dött.
    • Läs utdraget ur Erlend Loes Doppler och jämför de två utdragen.