En uskyldig tid

(UTDRAG)

1.

Det var ikke så lurt av meg å knulle jenta til Hammer. For det første hadde Hammer ryktet på seg for å være farlig. For det andre var jeg gift med Julie. For det tredje var Linn, kona til Hammer, Julies beste venninne. Men jeg gjorde det. Jeg hadde oppløst Jan Jakobsen Project, men lot som om jeg fremdeles jobbet med truppen, noe jeg visste ikke gikk an i lengden, men jeg gjorde det, løy om at jeg gikk på jobb i Oslo, og drev i stedet omkring, satt på kaffebarer, kikket i butikkvinduer, leste bøker og aviser, hang på puber, drakk. Den fjerde kvelden møtte jeg Linn på Dirty Nelly. Jeg hadde kjøpt en Mandarina Duck-veske til Julie som en slags tilgivelsesgest for noe jeg ikke visste sikkert hva handlet om. Linn sto alene ved disken, og var også full. Foran henne satt en av trebåtsullikene og jabbet i vei med hundeøynene klistret på brystene hennes. Innimellom sa hun noe, og da knegget han og var på vei opp med hånda, men tvang den ned igjen. Jeg gikk bort til dem. Sulliken så surt på meg. Linn ga meg et blikk, kastet seg om halsen min og sa at hun akkurat hadde tenkt på meg. Jeg fikk henne bort til et bord, bestilte øl og snaps, og etter en runde satt vi i taxien og klinte, på vei ut til Jeløya. Jeg var snart femogtredve, og satt i en taxi og klinte med den beste venninnen kona mi hadde, på vei hjem til leiligheten hennes, hvor det var tomt, siden hun og Hammer hadde kranglet. Krangelen hadde endt med at hun kastet ut Hammer og dro på byen. Vi gikk av ute i Tronvik, og et øyeblikk sto jeg og så på de bølgende jordene med høye løvtreholt, skogen med akasie, douglasgran og lerketrær. Det minnet meg om Dordogne, og det luktet som Dordogne. Jeg dro Linn inntil meg og sa at jeg syntes at det var flott der, og feiet over landskapet med en arm. Hun vred seg løs og sa: «Æsj, nei. Det der ser jeg hver dag. Det var ikke det jeg dro hit for. Kom da.» Egentlig var det en bagatell, men den grunnleggende mangelen på generøsitet satte meg ut. Det var slike ting som kunne avtenne meg. Jeg hadde vært en ung mann med nok av begeistring, men merket etter hvert mindre og mindre til den. Men akkurat denne kvelden var jeg ovenpå. Og så fikk jeg det for meg, der ute i Tronvik, at det var utrolig gjerrig å si noe sånt. Jeg så for meg hvordan det kom til å bli på sofaen: smidige bevegelser og erfaring, men uten rus, ikke kåthet og blodets røst; dyktige bevegelser i en nummen fyll. Linn sto fremdeles og dro i meg. Det var da jeg bestemte meg. Hun var flott, men jeg likte henne egentlig ikke. Hun sluttet å dra, slapp hånda mi og så på meg.

Julie var blitt syvogtyve. Hun hadde alle kjennetegnene på ei jente fra Oslo vest; så yngre ut enn alderen, god klessmak, hun var delikat og smal om midja og snakket med rene s’er, og hun likte ikke å innrømme for fremmede at hun var fra vestkanten. Nesten alle tegn, med et par unntak. Det ene var meg. Ifølge faren hennes var jeg en slabbedask som aldri ville komme noen vei, og for å understreke det hadde han bedrevet en mangeårig kampanje for å splitte oss, noe som hadde endt med at Julie brøt med ham.

Det raslet i sengetøy idet hun snudde seg. Hun så søvnig på meg.

«Hvor har du vært?» sa hun.
«I møte etter møte,» sa jeg.
«Du stinker fest,» sa hun.
«Her, den er til deg.» Jeg rakte henne Mandarina Duck-veska. Hun ble straks mer våken, tok den imot, så på den, la den mot brystet. Hun så skeptisk på meg.

«Hva er det der for?»
«Jeg ville bare gi deg en gave.»
«Har du dårlig samvittighet?»
«Må en ha dårlig samvittighet for å gi bort noe?» Hun kikket ned i den, så på sømmene. Hun hadde hatt et nært forhold til merker som kostet. Hun lukket den. Med en likeglad bevegelse la hun den på golvet ved siden av senga, sank bakover og snudde seg igjen. Jeg satte meg på sengekanten, og strøk ryggen hennes. Hun begynte å puste langsommere.

Jeg gikk ned og kokte kaffe, satte meg i stua med en kopp og ventet på at det skulle bli morgen. Du har vært en drittsekk, sa jeg til meg selv. Hun fortjener ikke dette. Hun er trofast. Hun har det ikke lett. Det skal så lite til for tiden. Hun må aldri, aldri få vite noe om det. I det samme ringte telefonen. Jeg så på displayet. Det var Linns nummer. Jeg tok den ikke. Hun fortsatte å ringe, ville ikke legge på. Det ringte og ringte. Jeg glodde i veggen og ventet på at den skrallingen skulle slutte.

Jeg sto lenge med bøyd hode i den iskalde dusjstrålen, gikk ut av badekaret, tok på meg klærne og gikk ned. Julie hadde satt på bordet. Hun hadde kjøpt den bitre, engelske appelsinmarmeladen som jeg likte. Jeg spiste grådig. Hele tiden satt hun og så på meg.

«Hvordan går det med truppen?» sa hun. «Det går vel bra,» sa jeg.
«Du snakker ikke om den lenger.»
«Har jeg pleid å snakke om den?»

«Du snakker alltid om truppen.» «Jeg har vel sluttet da,» sa jeg. «Med hva da?»
«Å snakke om den,» sa jeg.

Hun reiste seg, gikk bort til kjøleskapet og begynte å fingre med en gammel ringeklokke som ikke lenger virket. Hun vred viseren noen ganger rundt og rundt. Så slo hun klokka i kjøleskapdøra. Hun sa: «Jeg så den ikke.»

«Jeg vet det,» sa jeg.

«Den var rød og liten, og det venstre baklyset virket ikke.»

Jeg smurte på enda en toast.
«Det var en Honda.»
«Jeg vil ikke høre om det,» sa jeg.
«Og det satt en mann i den. Jeg er sikker på at han så meg. Han kjørte for raskt, helt inntil kanten.»

«Det regnet og var mørkt. Jeg sto med ryggen til, åpnet bildøra og ...,» sa hun og stoppet opp, og så begynte hun å gråte. Jeg satt med toasten i den ene hånda, og kniven i den andre. Jeg klarte det ikke lenger. Hun gråt en stund, og så trakk hun pusten skjelvende.

«Han var fem år,» sa hun.
«Det er for sent,» sa jeg.
«Jeg så bokstavene på skiltet. a d . Det var en rød Honda, og venstre baklys virket ikke. Og da jeg fikk øye på den på Grønland, visste jeg det med en gang. Med en gang.»

«Han hadde et sikkert alibi,» sa jeg.

«Det var ham. Både du og jeg vet det,» ropte hun og stirret på meg. «Synes du at det er rettferdig at han skal få fortsette som om ingenting har skjedd? Leve et sorgløst liv? Er det det?»

«Hva tror du?» sa jeg.

«Du er som faren din. Hva var det han gjorde da mora di stakk?»

«Du høres ut som det hespetreet av en mor du har,» sa jeg.

Hun sa: «Ingen gjorde noe for David. Hvis ikke vi gjør noe, hvem skal gjøre det da? Når hans egen far ikke bryr seg om å stå opp for ham?»

Jeg slo neven i bordet. «Må vi plage hverandre hver time av dagen?»

Hun skjøv stolen bakover, reiste seg og gikk ut av kjøkkenet, kledde på seg og gikk ut i regnet. Hun gikk gjennom hagen, kløv over gjerdet og gikk videre mot ferjeleiet, for å dra på jobb i Berg fengsel. Jeg gikk inn på kjøkkenet, sparket til døra, rev ned glassbollen på skapet. Den knuste ikke. Jeg sparket til den. Den gikk i knas mot veggen. Jeg lente ryggen mot veggen og sto sånn til det verste var gått over. Ute på verandaen satte jeg meg og så ned på skrivestua. Jeg så for meg faren min, bankmannen med det runde ansiktet og de litt for store øynene, tett, svart hår, bustete, mannen med de litt for små fingrene som gikk hver dag til filialen sin, satt på lånekontoret, lånte eller lånte ikke ut. Han var nesten aldri sammen med andre i pausene, siden han stakk seg vekk med drømmen sin. Å få en diktsamling utgitt på et godt norsk forlag. Gode modernistiske dikt, gåtefulle, politiske og glassklare som hos Paul Celan eller Osip Mandelstam.

Det var det han levde for. Uansett hvordan livet så ut, skrev han. Han klarte ikke å la være. Jeg respekterte ham for det. Jeg gikk opp på soverommet, fant sakene mine og la dem i bagen, gikk ned og kledde på meg regnklær, låste og gikk ned på stasjonen, hvor toget inn til Oslo traltet av gårde fjorten minutter over ti. Alt er som vanlig, tenkte jeg, og så ut på landskapet med gårder, grønne bakker, svarte veier, skogholt. Jeg tenkte på sønnen min, hvordan han ville sett ut, hva han kunne blitt. Jeg møtte blikket til en sliten mann i femtiårene, så på en eldre kvinne som nesten ikke hadde hår, og to lyshårede jenter som snakket om gutter. Alle har sitt, tenkte jeg.

Det var stille på gravlunden; de høye løvtrærne med store kroner sto og ruget om det grønne mørket sitt, og slapp en og annen vanndråpe ned på gresset. En kirkegårdsarbeider gikk frem og tilbake med en stor rødoransje gressklipper langs en av hekkene. Ute på en plen hoppet to kråkeunger omkring. Jeg gikk forbi arbeiderkvinnemonumentet og bort til gravstøtten. Den var liten. Det sto en hvit marmordue på den. Jeg ville ikke ha den, men Julie insisterte. Støtten hadde sunket ned på den ene siden etter teleløsningen. Jeg fikk kranglet til meg en spade, litt singel, vater og ei jomfru av en formann, og satte i gang. Et kvarter senere sto støtten rett. Jeg hadde ingen blomster; det hadde jeg glemt. Det hørtes ut som sentimental etterpåklokskap, men jeg hadde vært veldig glad i ham. Jeg rotet til ting, men når det kom til gutten, rettet jeg meg opp. Han brakte med seg et krav om ordentlighet. Jeg finner ikke noe annet ord for det. At livet skulle være noe ordentlig. Jeg kjente suget fra intetheten, det umulige finsikkeriket der han befant seg, redusert til tanker og minner: om noen år færre tanker og minner, og noen år etter det igjen ville han viskes ut og forsvinne.

Borte i det mektigste riket av alle, lagt på den store, hvite senga, dekket over av Moebus’ teppe. Jeg samlet sakene og bar dem bort til kirkevergens hus, og på veien tilbake fikk jeg lyst til å sette noen blomster hos ham; det var så grått og trist ved støtten. Jeg bøyde meg mot noen tulipaner som sto i en vase på en familiegrav, og fikk øye på en liten blank ting som lå i gresset like ved. Det var et lite sølvskrin. Jeg åpnet det. På innsiden av lokket var det et lite speil. I rommet, på rød fløyel, lå en glasskapsel. Glasset var blått. Jeg hadde sett en sånn kapsel før, i en tv-dokumentar. Det var gift i den, hvilken ante jeg ikke. Jeg tok den mellom fingrene og så på den. Det var bare å legge den inn mellom tennene. Så vidunderlig lite utspekulert. Jeg la den ned i skrinet og lukket det. Hvem var det som gikk rundt med noe sånt? Kanskje et gammelt menneske, den som var blitt alene tilbake, som sikkert hadde mistet skrinet mens han eller hun stelte på graven. Jeg løftet tulipanene og så på gravstøtten for å lese navnene, og merket at noen stoppet bak meg. Jeg bøyde meg frem, satte tulipanene ned i vasen og rettet på dem, la sølvskrinet ned i jakkelomma, og reiste meg opp, børstet gresset av støvlene. En høy mann med lyst hår og et magert ansikt sto og så på meg. Han hadde et arr som gikk gjennom øyebrynet og over øyet og ned på kinnet på venstre side, hvor det la seg i en liten krøll, som en krok. Det andre jeg la merke til var de svære nevene hans. De hang som sleggehoder på de lange armene. Han gikk i en rutete bomullsskjorte, som hang åpen utenpå en flat mage og et flatt, hårløst bryst. Han nikket mot graven.

«Er du i slekta?» sa han.
«Ja, langt ute,» sa jeg. «Hva med deg?»
«Å nei, ikke med noen her,» sa han og hengte tomlene i beltet.

«Kjente du dem?» sa jeg.
Han ristet på hodet.
«Jeg la merke til at du satt der borte og,» sa han og pekte.

«Ja, det er graven til sønnen min.»
Han nikket og spyttet på gresset.
«Ja, akkurat,» sa han og stirret bort på graven. «Jeg pleier å gå opp hit og kikke på det nå og da.

Har stått noen ganger foran stedet hans også.» «Har du? Hvorfor det?» sa jeg.
Han vogget med hodet. «Nei, hvorfor?» sa han. «Jeg går rundt og leser og tenker mitt. Det er stort, da. Alt det vi ikke veit. Alt det som har skjedd, time for time, med hver og en, og så mye, så utrolig mye, samla der nede i jorda. De utroligste solnedganger og durabeligste prosesjoner og øyeblikk hvor alt eksploderer og raser sammen. Og noen ganger ... ja, noen ganger en slags stillhet da, veit du, regnet som renner over en granittbit, og noe småtteri oppe i skolten om et lite menneske. Jeg ville bare si det. At jeg også har stått og sett på det.»

«Vil du ha en kopp kaffe?» sa jeg til slutt.
«Ville bare si det. Var ikke stort mer.»
Og så hilste han karslig og gikk videre, mot utgangen.

Jeg klemte om sølvskrinet og så på den lange, hengslete skikkelsen som åpnet porten og krysset gata, rett foran en bil som tutet og svingte utenom, mens han slentret videre, med hendene i bukselomma.

Jeg husket en av reportasjene i VG, blodhundfjeset hans, de triste og beklagende øynene, og det han sa. Jeg viste det aldri til Julie. Heisen stanset. Jeg gikk ut i en naken murgang med et grått linoleumsgolv. På vei inn hørte jeg en lav summing. Jeg rundet et hjørne og så en gul firehjuls farkost med en middelaldrende kvinne som kom sakte rett mot meg. Bak henne stakk et lite utvalg av koster og kluter opp av en kurv. Foran døra hans merket jeg at noen sto der inne og stirret gjennom kikkhullet. Han kunne ikke ha hørt meg, men det var jo mulig at han hadde sett meg nede på parkeringsplassen. Han var sekstifem, og en velholden mann. Jeg ringte på. Jeg ringte på en gang til. Det kom fremdeles ingen lyder fra gangen. Jeg skulle til å ringe på en gang til, men da gled døra opp på gløtt, og bikkjefjeset hans kom til syne i sprekken.

«Er det noe jeg kan hjelpe med?»
«Ja. Kan jeg få komme inn?»
«For all del. Kom inn, kom inn,» sa han, og viste med en arm at jeg var velkommen. Han snudde seg, som om han sto på en roterende skive i golvet, og gikk innover med stokken tappende mot parketten. Han støttet seg ikke til den som andre folk med fremskreden Bechterevs, men holdt den mer som en stråhattprydet spradebasse, en dandy kledd i stripete sommerjakke. Han laget en liten elegant bevegelse med stokken inne i stua og støttet seg til vinduskarmen. Så tok han kaffe fra en filtermaskin som sto på glassbordet og helte opp i en kopp og rakte den til meg. «Du får unnskylde rotet, men onkelen min døde i går morges. Ja, han var godt oppe i årene, men jeg var nært knyttet til ham, og da er det alltid spesielt når noen går bort, men han fikk et rikt og godt liv til sine dagers ende, og det er jo en trøst,» sa han, helte opp i en kopp til, tok koppen og nippet til den, med en lillefinger stikkende ut.

«Hva bringer deg helt opp hit?» sa han og satte ned koppen.

«Vi vet at det var deg, Juliussen.»
Han ristet sørgmodig på hodet.
«Jeg skjønner hvor hardt det er, selv om jeg ikke har noe å klage på, sammenlignet med dere. Men jeg kan ikke ta på meg noe jeg ikke har gjort.»

«Du kjørte ned sønnen min og stakk av. Han er død, og du skal i fengsel eller sone på en eller annen måte for det. Tro aldri noe annet,» sa jeg.

Han nikket trist.

«Ja,» sa han og sukket. «Hva skal en si. Jeg føler med både deg og den skjønne frua di. Jeg har tenkt på dere, og har sikkert ligget våken og tenkt på den stakkars sønnen deres i akkurat de samme netter. Jeg fikk jo aldri møtt ham, men jeg har prøvd å se ham for meg. Han måtte ha vært en vakker gutt.»

«Slutt. Den der går ikke.»
«Har du et bilde av ham?»
«Hva?» sa jeg.
«Jeg skulle gjerne sett ham.»
Jeg gikk bort til vinduet.
«Mer kaffe?» spurte han, like bak meg. Han luktet søtt av vanilje. «Det er tomt, men jeg kan gå ut og hente mer.» Han subbet mot døra, uten stokken. Det var tydeligvis veldig slitsomt og vondt. Men han gikk så rett han kunne.

Jeg hørte at han stoppet ved døra til kjøkkenet, pustet tungt noen ganger, og begynte å romstere med gryter eller panner der inne. Jeg støttet meg mot vinduskarmen og så på rommet. Den ene veggen var dekket med bøker. Jeg gikk bort til hyllene. Han hadde en serie med skinninnbundne sagaer, og alle tolv bindene i På sporet av den tapte tid. Leste denne eiendomsspekulanten Marcel Proust? En dør som virket malplassert i rommet, en andre stuedør midt i den ene langveggen, gled opp. Ut kom en mann i slutten av tyveårene. Han hadde barbert skallen, var liten og tynn, og hadde en slags svart kinadress i et skinnende stoff. Han holdt en bok i hånda, Hærverk av Tom Kristensen. Mannen fikk øye på meg, hevet øyebrynene og stoppet. Og slik sto han og så på meg, liksom paralysert, uten å si et ord. Jeg hilste på ham, men da vandret de store, blå øynene hans bort til den andre døra. Jeg så ut av vinduet igjen, og merket at han stirret på meg igjen.

Juliussen kom inn med nytrukket kaffe. «Hei, Kalle. Hvor skal du?» sa Juliussen. «Ut og sole meg,» sa Kalle.
Han gikk gjennom stuen og opp en trapp. Juliussen helte opp mer kaffe.

«Vi har en rommelig takterrasse. Jeg kjøpte to leiligheter og slo dem sammen, og var så heldig at jeg fikk terrasseplass her oppe.»

Og så gikk han ut igjen.

Jeg så på kaffekoppen hans. I lomma hadde jeg en kapsel med noe som ganske sikkert var giftig, kanskje dødelig. Jeg kunne slippe kapselen oppi kaffen og ta sjansen på at han svelget den. Det var ikke umulig. Hvorfor ikke? Jeg ville bli tatt, men det spilte ingen rolle: Jeg var villig til å gå i fengsel. Det var ikke noe utenkelig offer, det hadde slått meg noen ganger, når ting sto på som verst, at fengsel ikke var noe offer. Jeg åpnet skrinet og tok på kapselen, men før han kom tilbake, la jeg den ned i jakka igjen. Jeg kunne ikke ta livet av noen. Jeg hadde tenkt på hvor enkelt eller vanskelig det var å gjøre det. Bare å slippe noe oppi en kaffekopp, i seg selv en liten og ubetydelig handling, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det.

«Du vet at du ble sett av kona mi,» sa jeg.
Han nikket igjen. «Ja, jeg forstår.»
«Nei,» sa jeg. «Du forstår ikke. Jeg skal ta deg. Du

skal få sone.»
«La meg hjelpe dere med å finne sjåføren. En privat etterforsker vil kanskje kunne klare det. Det koster penger, men det kan alltids ordnes, hvis ikke stoltheten står i veien, da.»

Jeg svarte ikke.
«Hva sier du til det?» sa han.
Jeg fiket til ham. Det kom en lys, frøkenaktig strupelyd fra ham, et hysterisk lite ul. Han gikk et par skritt mot meg. Beina hans skalv. Endelig så han opp. Svetten rant stritt fra panna og ned over de arrete kinnene. Han ga meg et lite, skrudd smil som fikk meg til å angre at jeg hadde slått. Han sa: «Vet du at jeg er den siste av min slekt?» Og siden jeg ikke svarte, lo han som en jentunge, og fortsatte: «Joda, jeg er det, og nå begynner alle de andre å falle fra, og stadig flere ser på meg med hatske og bitre blikk når jeg møter opp i enda en begravelse, for de vet at jeg ikke under noen omstendigheter kommer til å bidra til at familienavnet skal leve videre. Men det gjør ikke meg det minste. Slikt er som bensin for meg, det. Mat og bensin og klær. Når menneskene håner deg, finnes det ikke noe tomrom. Da er det som møter deg klart, tydelig og sterkt. Men en dag, har jeg sagt til meg selv, kommer du til å få alt tilbake, som en boomerang.»

Jeg stilte meg foran ham.

«Du får tre dager. Det er ikke noe å tenke gjennom, men før tre dager har gått, skal jeg ha tilståelsen din, på et ark, med underskrift.»

Han ristet sørgmodig på hodet.

«Som jeg sa, det er mitt største ønske å få hjelpe dere. Allerede den gangen så jeg hvor flotte mennesker dere var, både som par og hver for seg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at hjertet mitt blødde den gangen, og det gjør det fremdeles, selv om du, så opphisset som du er, helt sikkert mener at disse mine ord er et spill for å dekke over at jeg egentlig var mannen som kjørte bilen, noe jeg ikke var, og aldri kommer til å være,» sa han, og jeg så at det var like før han falt om av anstrengelsen og smertene. Han smilte fremdeles, et tappert, stivt porselenssmil. Jeg snudde meg vekk. Like etter så jeg at han knakk sammen i knærne. Mot min vilje, som på et signal, fór den ene armen min ut og tok tak i ham. Han rettet seg opp, og før jeg rakk å dra hånda mi vekk, klappet han den, og sa: